En hyllest til Sverige
egentlig med alle de møtene?»
Som vanlig «spør» jeg i et lett bebreidende tonefall, halvhjertet kamuflert som medfølelse, mens min stakkars svenske kone har munnen full av en (sen) frokostyoghurt i de få ledige minuttene mellom dagens første og neste Skype med hjemmesittende kolleger.
SVENSK STATLIG MØTEKULTUR er beryktet, også blant oss nordiske naboer, for sine endeløse kollektive sirkelvandringer rundt grøten, og sin løvtynne skorpe av prektig veloppdragenhet over oseaner av passiv aggresjon.
Svensken er et vandrende paradoks av selvgodhet og komplekser, snobberi, skyld og skam, den selvskadende flinkisjenten i den skandinaviske storfamilien.
Med andre ord var jeg ikke vilt begeistret over å flytte tilbake til dette Nordens DDR, etter at vi i fjor høst av familiære grunner måtte gi opp å gjøre bergensere av oss etter kun ett års prøvetid.
MEN, SOM DET HETER, SELV en klokke som står, viser riktig tid to ganger i døgnet. Nettopp de egenskapene ved Sverige som i normale tilfeller kan få meg til å ville spise mine egne knyttede hender, kommer i disse undergangspregede tider endelig til sin fulle rett.
Konfliktskyheten, det pottetrente regelrytteriet, den fattigbondske respekten for autoriteter og ekspertise, den instinktive uviljen mot å bare skjære igjennom for svingende – paradoksalt nok kombinert med en tro på at Sverige vet best.
REGJERINGEN OG DEN, selv under normale omstendigheter, noe ubehjelpelige statsminister Stefan Löfven har nærmest med et lettelsens sukk så godt som fratrådt, i hvert fall utad.
Så de siste to ukene og en god stund fremover heter Sveriges sterke mann, og allestedsnærværende Tobias i tårnet, Anders Tegnell. Under den (typisk svensk) småpompøse tittelen «Statsepidemolog» legger han dag etter dag frem for folket hva den, i denne sammenhengen, litt juntaliknende Folkhälsomyndighetens (Sveriges FHI) til enhver tid vurderer som den fornuftigste strategien, for å som samfunn forholde seg til koronaviruset.
Tegnell fremstår som en klassisk vitenskapsnerd. Nøktern, klinisk og saklig, sosialt litt «fjern». I stort sett hele resten av verden både treffes og frontes stadig mer skjebnesvangre (og, la oss innrømme det, mer eller mindre slumpmessige) beslutninger om forsvarlig smittevern kontra samfunnsmessige konsekvenser, i siste instans av statsoverhoder med gjenvalg (eller kun historisk ettermæle) i bakhodet.
Tegnell virker på sin side, muligens også takket være sitt nerdete tunnelsyn, likegyldig til om han blir likt eller ikke, og har også derfor et annet mentalt handlingsrom enn dem som må tenke på image, ettermæle og Facebook-venner.
MED MINDRE SVERIGE KOMMER ut av denne krisen med flerfoldige ganger så mange døde som Norge og Danmark i forhold til folketall, så har Sverige valgt den mest helhetlig hensiktsmessige løsningen.
Og jeg kan love dere der hjemme i bunkeren at bak hvert ord Tegnell uttaler på vegne av Folkhälsojuntaen, ligger møter på møter på møter.
I den evige duellen mellom fornuft og følelser, heier jeg derfor enn så lenge på Sverige.