Uten pinse, ingen kirke
Å lede en kirkelig bevegelse med navn fra en høytid som ofte glemmes, er en kommunikasjonsutfordring.
FOR MANGE ER pinsen kun kjærkomne fridager om våren. For kirken er pinsen selve oppstarten og fødselsdagen.
Regjeringen til Gro Harlem Brundtland forsøkte i sin tid å gjøre 2. pinsedag om til vanlig arbeidsdag. Stortinget stemte forslaget ned, visstnok med arbeiderpartistemmer også.
De fleste av oss setter pris på disse fridagene om våren, men der synes det som om interessen for pinsen stopper. Pinsen er imidlertid den tredje største høytiden i den kristne troen, etter jul og påske.
Det er samtidig den høytiden vi nordmenn har minst forhold til og kunnskap om.
PINSE KOMMER FRA det greske ordet «pentekoste», som betyr femtiende. Pinsen beveger seg i kalenderen slik påsken gjør, og faller på den femtiende dagen etter 1. påskedag. Pinse regnes som kirkens store fødselsdag. Det var på denne dagen at Den hellige ånd kom over disiplene, og de fikk tungetalen.
DET HAR NÅ GÅTT 114 år siden William Seymour ledet en vekkelse i Azusa Street i
Los Angeles, som ble startskuddet til «den moderne pinsevekkelsen».
Det var metodistpresten Thomas Ball Barratt som brakte pinsefornyelsen fra Los Angeles til Oslo i julen 1906. Det var aldri hans tanke at dette skulle bli et nytt kirkesamfunn, det som i dag kalles pinsebevegelsen. Barratt mente at denne fornyelsen skulle velsigne alle mennesker.
Historien har vist at begge deler skulle skje. Blant ulike grupperinger kristne finnes det i dag mange som er vel så pinsekarismatiske som dem som har fått navnet «pinsevenner». Pinse er langt mer enn navnet på en norsk frikirkelig bevegelse, det er en fornyelse som er ment å forvandle den verden vi lever i.
Vi som praktiserer troen annerledes enn folkekirken, blir sett på med en viss undring.
DET ER MED denne åndelige fornyelsen, som med mange andre idébevegelser, at man må se på opprinnelsen for å oppdage det originale bidraget. For Seymour, som selv var sønn av en slave, var kampen mot raseskillet vel så viktig som at folk skulle tale i tunger.
Folk fra ulike sosiale lag, lærde og lekfolk, med ulik etnisk opprinnelse, var alle samlet i Azusa Street. De fikk et felles språk, og det fremsto som et oppsiktsvekkende fenomen.
PINSEVEKKELSEN KOMMER NEDENFRA i samfunnet. Den løfter fattige, marginaliserte, og alle får en stemme. Det er dette som er grunnen til at fenomenet sprer seg så raskt i verden. Det var også på dette grunnlaget Bergen fikk sin første pinsemenighet for hundre år siden i år.
DEN LUTHERSKE FOLKEKIRKEN er dominerende i Norge og i Norden. Det er historiske og strukturelle årsaker til dette. Folkekirken er infrastrukturen for religion og livssyn i Norge. Vi har et godt økumenisk samarbeid mellom kristne kirkesamfunn og bevegelser i Norge. Likevel blir vi som praktiserer troen annerledes enn folkekirken, sett på med en viss undring.
Å LEDE EN kirkelig bevegelse som har fått navnet sitt fra en høytid som ofte glemmes, er en kommunikasjonsutfordring. Vår ambisjon er at det skal merkes at pinsebevegelsen består av mennesker som gjør Jesus synlig for alle mennesker. Mange pinsekirker er engasjert i arbeid mot menneskehandel, både her hjemme og i utlandet. I Norge har Evangeliesenteret satt sine spor gjennom arbeidet for rusmisbrukere og utslåtte.
Pinseperspektivet er ikke først og fremst doktriner, men en form for åndelighet. Den preger måten vi ser på livet, verdensbildet og utøvelse av troen.