Hjortebestanden må reduserast
programmet for hjortevilt. Konsekvensane ser vi tydeleg i dag.
På engareal der hjorten beiter, kan avlinga ofte bli redusert med 15–20 prosent. I område der beitepresset er svært sterkt, som ung og veldriven eng, kan avlinga verta redusert med 20–30 prosent. Det minskar den økonomiske verdien av grovfôrdyrkinga. Sterk beiting og opptrakking fører også til at timotei og andre yterike artar forsvinn tidlegare frå enga, og etter få år tek villgras og ugras over. problem i nye og unge plantefelt av gran og naturlege foryngingsfelt i furu. I unge furufelt og ung produksjonsskog med gran, er barkgnag dominerande. Mange plantefelt og felt med ung skog har ikkje det tretalet og kvaliteten det bør vera.
NÅR HJORTEN GNEG bark på eit bartre, øydelegg den kvaliteten på rotstokken, den mest verdifulle delen av treet. Rotstokken held dermed ikkje kvalitetsmål til sagtømmer, og vert brukt til mindre lønsame sortiment. Slike beiteskadar fører til mindre samfunnsøkonomisk verdi av skogreisinga, og til mindre inntekt for gardbrukaren, i ei næring som i utgangspunktet har låg lønsemd.
Beitetrykket på lauvtre aukar frå Sør-Vestlandet og nordover, ifølgje Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. Anna forskingsarbeid på Vestlandet syner at beiting på barlind, edellauvskogartar, og på rogn og selje, ein del stader kan vera så stor at det går på kostnad av det biologiske mangfaldet.
NÅR VI TILRÅR å redusera hjortestamma, er det ikkje berre ut frå utfordringar innanfor jord- og skogbruk, men og ut frå tilstanden i hjortebestanden. Fleire dyr gir konkurranse om matfatet, lågare tilvekst og dårlegare kondisjon.
Registrert slaktevekt på ungdyr har i fleire regionar synt nedgang over lengre tid. Vekta til 1,5-års kviger er i fleire område så låg at berre eit mindretal kjem i brunst, og difor kjem med kalv først som treåringar.
FLEIRE KOMMUNAR HAR eit overordna mål om reduksjon i bestanden av hjort grunna skadeomfang og arealkonfliktar i jord- og skogbruk, tal trafikkpåkøyrsler, ynskje om betre vektutvikling på kalv og ungdyr og generell betring av tilstanden i bestanden. Men tiltaks-delen følgjer ikkje alltid opp målsetjingane.
Auka uttak i hjortejakta, særleg av kalv og unge hodyr, er viktigaste tiltak i bestandsreguleringa. Forvaltingsnivåa må nytta det kunnskapsgrunnlaget som er om berekraftig forvalting av hjort for å ta bestanden ned.