Solveig Øvstebø har sluttet i to jobber hun elsket. Nå er hun på vei til nye utfordringer.
I 2013 sluttet Solveig Øvstebø som direktør på Bergen Kunsthall for å overta direktørjobben på velrenommerte The Renaissance Society, et uavhengig samtidskunstmuseum i Chicago.
Seks år senere flyttet familien tilbake til Bergen for gradvis å etablere en ny tilværelse her hjemme, mens Øvstebø langpendlet i halvannet år.
Nå har hun nettopp startet i en annen prestisjestilling, som direktør for Astrup Fearnley Museet i Oslo.
Tett på fattigdom og vold
– Jeg hadde en drømmejobb i Chicago. Dette var en institusjon som hadde interessert meg helt siden jeg studerte kunsthistorie i Bergen. De syv årene der ville jeg ikke vært foruten, sier Øvstebø over en kaffe på Landmark, et sted hun var med på å etablere tidlig på 2000-tallet.
Eldstedatteren var kun ti måneder gammel da hun forlot direktørjobben i Bergen Kunsthall og tok med familien over dammen, til ukjent territorium. Kontrastene var store.
– Det var både profesjonelle og private utfordringer. The Renaissance Society hadde en helt annet finansieringsmodell enn jeg var vant til. 95 prosent av inntektene kommer fra private gaver. Det betyr massevis av lunsjer og middager, og det var en del koder som måtte knekkes. Men som vestlending er jeg ganske direkte – og det funket. Jeg har ikke tålmodighet til å gå rundt grøten, sier Øvstebø og smiler.
Den siste store pengegaven hun sikret museet før hun sluttet, var ti millioner kroner til produksjon av bøker.
Den største omveltningen kom likevel på den private fronten med familieforøkelse og en ny sosial virkelighet. Familien bodde på University of Chicago Campus på sørsiden av gigantbyen, et område som ligger tett på nabolag med stor fattigdom, mye vold og gjengkriminalitet.
– Vi ble jo gatevante ganske fort og følte oss etter hvert trygge, når vi hadde lært hva vi kunne gjøre og ikke gjøre. Vi deltok aktivt i lokalsamfunnet og valgte bevisst en barnehage som tok inn barn fra hele området, ikke kun oss fra universitetet, sier Øvstebø.
– Dype sår i kulturen
I dag går barna på skole midt i Bergen sentrum. Overgangen fra forholdene i Chicago kunne ikke vært større.
– I Norge har vi gratis skole og helsevesen for alle. I USA er det enorm ulikskap – og det er dype sår i kulturen der som ikke er håndtert skikkelig. Samtalen om rasisme og antirasisme blir en helt annen når man får virkeligheten så tett på. Likevel trivdes vi veldig godt der – og ble lenger enn de fire årene vi hadde planlagt, sier Øvstebø.
I 2018 fikk de en beskjed hjemmefra om alvorlig sykdom i familien. Det tok ikke lang tid før alle fire satte seg på flyet til Bergen for å være nær situasjonen.
– Styret ba meg om å ikke slutte, men heller gjøre jobben med Bergen som base, være med familien og finne ut av det etter hvert. Det var stor forståelse for at jeg plutselig fikk andre behov. Jeg hadde også bygget opp et fantastisk team i Chicago, som jeg stolte hundre prosent på, sier Øvstebø.
Men alt kan ikke styres fra Bergen. Hun begynte med langpendling. Det fungerte godt en god stund. Men sommeren 2019 tok Øvstebø en endelig avgjørelse.
– Jeg sa til styret at jeg kunne ta en oppsigelsestid på åtte måneder, slik at de fikk tid til å finne en god direktørkandidat. Det var et stort valg for meg, for jeg sa opp uten å ha en ny jobb å gå til. Mange forventer at man går fra én jobb til en annen. Men da hadde vi bestemt oss for å bli i Norge, sier hun.
Alle fikk nei
47-åringen hadde allerede en ganske høy stjerne i USA og flere kjente institusjoner tok kontakt da de hørte at hun skulle slutte på The Renaissance Society. Alle fikk nei.
– Høsten 2019 ble jeg kontaktet av Astrup Fearnley Museet, som fortalte at de var inne i et organisasjonsskifte der de som stiftelse ønsket å ta en mer offentlig rolle. I tillegg lokket de med faglig frihet og fleksibilitet. Jeg liker å jobbe i direkte kontakt med kunstnerne – og den muligheten fikk jeg her, sier Øvstebø.
Samtalen om rasisme og antirasisme blir en helt annen når man får virkeligheten så tett på.
Astrup Fearnley har mange kunsthistoriske hovedverk. Fremover vil jeg bygge på samlingen, få større mangfold.
Solveig Øvstebø
Det første året skal hun ha hjemmekontor og pendle mellom Bergen og Oslo, så skal familien gjøre opp status.
– Min mann er veldig bergenser, så det kan bli en utfordring, sier hun og ler.
– I sommer skal jeg lese og grave, se gjennom papirer, bli kjent med samlingen. Astrup Fearnley har mange kunsthistoriske hovedverk. Fremover vil jeg bygge på samlingen, få større mangfold, fortsetter Øvstebø.
Hun ønsker at museet skal ha et blikk mot Vestlandet og resten av Norge også.
– Jeg har i hvert fall jobbet og bodd så lenge i Bergen, at jeg er opptatt av kulturarven utenfor Oslo. Det vil jeg ta med meg i arbeidet, sier Øvstebø.
– Fikk flere og flere millioner Hun flyttet fra Volda til Sotra da hun var tolv år gammel. Som 28åring fikk hun jobb som kurator på Bergen Kunsthall. To år senere ble hun konstituert som leder. Institusjonen har fremdeles en stor plass i hjertet hennes.
– Jeg synes kunsthallens bygg er fantastisk, med like fantastiske utstillingssaler. Det var en enorm frihet å jobbe der, men jeg hadde ikke turt å ta direktørstillingen uten å ha så mange gode folk rundt meg. Vi begynte med å åpne opp institusjonen. Landmark ble etablert som visningsrom på den tiden. Samtidskunstscenen i Norge var veldig spennende, og vi fikk etterhvert et navn internasjonalt, forteller Øvstebø.
Bergen Kunsthall hadde knapt med penger i starten. Noe av det første hun gjorde, var å opprette en økonomikomité med Johan Frederik Mowinckel, John Wiik og Stein Olaf Onarheim som rådgivere. Gjelden ble refinansiert og man fikk inn sponsorer.
Det neste steget var å få staten på banen. Etter at Øvstebø og co. hadde ringt alle i kulturkomiteen på Stortinget, inkludert Trine Skei Grande, fikk Festspillutstillingen en egen post på statsbudsjettet.
– Vi måtte gjøre Bergen synlig. I 2004 fikk vi 300.000 kroner til utstillingen. Etter noen år ble posten endret til Bergen Kunsthall. Og gjennom et utrolig teamarbeid, fikk vi etter hvert flere og flere millioner i statlige tilskudd, sier Øvstebø.
– Ville egentlig ikke slutte
Da The Renaissance Society kontaktet henne i 2012, satt hun og ryddet kontoret og gjorde seg klar for morspermisjon Hun svarte aldri. De purret med en telefon dagen før termin.
– Jeg sa det passet dårlig og takket nei til jobben der og da. Jeg hadde også nettopp takket ja til fire nye år på kunsthallen. Jeg følte ikke noe behov for å reise, sier Øvstebø.
Men folkene i Chicago nektet å gi seg. Da hun var hjemme i permisjon, kom det nok en telefon. Og de overtalte henne til å bli med på en videokonferanse. Det som ble presentert der, gjorde henne giret.
– Det de ikke visste, er at jeg er født nettopp i Chicago og dermed har amerikansk pass. Museet spanderte så en tur over for hele familien, for at vi skulle få pratet mer sammen. Vi tenkte: «Aldri i verden om det kommer noe jobbtilbud, men det blir gøy å få en tur». Dagen etter intervjuet fikk jeg jobben. Jeg brukte tre måneder på å bestemme meg, sier Øvstebø.
The Renaissance Society ga henne de nødvendige forsikringer. Hun følte seg ivaretatt. Og takket ja. Familien bestemte seg for å kaste seg ut i det, som et eventyr.
– Det vanskeligste var å gi beskjeden til styreleder på Bergen Kunsthall, Martin Smith-Sivertsen. Men han sa lykke til på reisen, og de arrangerte tidenes avskjedsfest på Landmark.
– Du har forlatt to jobber, to institusjoner du trivdes veldig i. Var det vanskelig?
– Ja. Det var utrolig trist begge gangene. Men jeg tenker at det også må være en fin ting, at jeg hadde det så godt på jobb at jeg egentlig ikke ville slutte, sier Øvstebø.
Jeg har i hvert fall jobbet og bodd så lenge i Bergen, at jeg er opptatt av kulturarven utenfor Oslo. Det vil jeg ta med meg i arbeidet.
Solveig Øvstebø