Er håndtrykket på vei mot historiens skraphaug?
I GJENÅPNINGEN AV samfunnet har det blitt mange hyggelige gjensyn. Kolleger, venner og familiemedlemmer har endelig funnet veien tilbake i livene våre. Men en gammel institusjon har uteblitt: håndtrykket.
På gater og arbeidsplasser i hele Vesten forsøker mennesker å traktere den psykososiale tango av usikkerhet som oppstår, når vi nå skal hilse uten å ta på hverandre.
Noen elsker å ikke lenger behøve å ta på de klamme labbene til mange mennesker. Men mange hater normløsheten som hersker i håndtrykkets fravær.
FLORAEN AV MENNESKELIGE hilseritualer er variert og forbløffende. I tradisjonell tibetansk kultur stikkes tungen ut som et tegn på respekt og velvilje.
Inuittene gir hverandre sitt nesekyss, eller kunik, når de treffes på isen. Den tradisjonelle Māori-hilsenen, hongien, utføres av to personer som trykker nesene sammen, og er det ekstra god stemning, møtes også pannene.
Andre kulturer har variasjoner av klemming, kyss og berøring, men i svært mange kulturer starter en vennlig interaksjon med at man viser hverandre at høyre hånd er åpen og tom.
DAGENS HÅNDTRYKK, SLIK vi kjenner det, ser ut til å stamme fra antikkens Hellas, cirka 500 år før Jesu fødsel. Romerne hilste ved å holde hverandre på forarmen, muligens for å sjekke at det ikke lå en dolk i ermet.
Den bokstavelige og symbolske demonstrasjonen av å møte den andre ubevæpnet og åpen, ser ut til å ha tjent en viktig funksjon i menneskers samspill og samarbeid.
Studier viser at et dårlig håndtrykk er et av de minst attraktive og tillitsskapende trekkene en fremmed kan utvise. Andre studier har demonstrert at når mennesker beveger kroppene sine sammen med rytme og form, så øker vår fornemmelse av fellesskap og samhørighet.
Soldater som marsjerer i takt, utvikler sterkere korpsånd. Forretningsfolk som håndhilser, samarbeider bedre og finner bedre løsninger for alle parter.
NÅR EN PART rekker frem hånden, og den andre griper den og klemmer, får begge parter en liten opplevelse av felles forståelse av normer.
Dette vekker gjensidig tillit. Det blir som om man har lyktes i et lite samarbeidsprosjekt allerede før man har begynt.
Men de psykososiale fordelene ved håndtrykket kan åpenbart ikke veies opp mot de bakteriologiske ulempene. Dronningen av England innså dette for lenge siden. Hun håndhilser kun på et fåtall.
HENNES FORDEL ER at de fleste hun møter er klar over at man skal bukke eller neie for dronningen, og kun håndhilse dersom hun strekker ut hånden sin først.
Det blir verre for oss, hvis vi skal håpe på å bli møtt med ærbødig bukking og elegant neiing fra kolleger og bekjente.
I DE FLESTE vestlige land mener helsemyndighetene nå at håndtrykket burde avvikles. Antonio Fauci leder den amerikanske innsatsen mot Covid-19. Han presiserer at også etter at vaksiner mot sykdommen er distribuert, burde man avstå fra å håndhilse. Praksisen er generelt sykdomsfremmende og gjør oss for sårbare for nye epidemier i fremtiden.
Spørsmålet blir hva vi skal gjøre i stedet. Dagens normative vakuum kan ikke vedvare. Vi behøver et nytt ritual til å erstatte håndtrykket.
DET NYE RITUALET må signalisere åpenhet, tilstedeværelse og tillit. Det beste ville vært en løsning der en part kan by opp og den andre svare bekreftende, uten at partene berører hverandre.
Det kan være en sivil versjon av en militær saluttering, eller en sivil speiderhilsen. En mer kreativ løsning kan være at den første lager en vuggebevegelse med hendene og sier «La det swinge», hvorpå den andre spiller luftgitar og svarer «La det rock’n roll».
PERSONLIG GIR JEG min stemme til en løsning der man hilser ved å gjøre en grafsebevegelse med hånden i luften like fremfor den andre, mens man sier «diddelididdelidi!». Så skal dette gjengjeldes på samme vis, men det verbale uttrykket erstattes av «doddelidoddelido».
Det kommer til å føles rart i begynnelsen. Men gi det 2500 år, så vil det føles helt naturlig.