Da Hotel Norge forsvant – og kom igjen
«Farvel, farvel, du gamle hotell, på denne din siste kveld.» Sangen kunne høres over hele Ole Bulls plass. Et gammelt hotell skulle rives, og et nytt bygges.
Det var 30. september 1961. Hotel Norge, bygget i 1885, sto for fall.
Her hadde Roald Amundsen bodd i 1926, filmstjernene Mary Pickford og Douglas Fairbanks i 1924. Ja, keiser Napoleon IIIs enke Eugenie også, i 1890.
Edvard Grieg og Christian Michelsen hadde vanket her på sine byturer. Nå var det 76 år gamle hotellet blitt for upraktisk i en moderne by.
Den siste kvelden ble både vemodig og festlig. Knapt et øye var tørt da skuespilleren Lothar Lindtner innledet avskjedshymnen med «Norge, mitt Norge, snart sover du tyst ...»
250 gjester var invitert for å si takk og farvel til den gamle tid og det gamle bygg.
Revet på fem måneder
Det gikk ikke mange dagene etter festen før rivearbeidet begynte. Tjue mann og et lodd på tolv hundre kilo brukte fem måneder på å jevne hotellet med Ole Bulls plass.
Materialene ble kjørt til Tonningsneset ved sørenden av Store Lungegårdsvann, og der ligger restene av hotellet den dag i dag.
Byggeprosjektet pågikk i nærmere tre år. 3. november 1964 var det klart for gallaåpning av nybygget.
«Det ble halvt Syttendemai og halvt julaften», ble det skrevet om begivenheten. Så stort var det. Vemodet fra 1961 var fjernt.
Tretten hundre gjester var invitert til åpningsfestene, tre kvelder på rad: To gallekvelder og en fest for folk flest.
På plassen utenfor hotellet spilte Hellen skoles musikkorps «Anne Madam», inne ventet det champagne, perlehønebryst med gåselever og trøfler. Og taler, selvfølgelig.
«Byen må ha et storhotell for ikke å stagnere», sa styreformann Thomas Falck ved åpningen, mens byens ordfører Harry Hansen kalte nye Hotel Norge for «et optimismens monument».
Det skulle få stå i nærmere 55 år.
«Festivitas, humør og stil preget Norge-premieren», slo BT fast dagen etter den første åpningsfesten.
Allerede 23. august 1963 var det blitt holdt kranselag med to hundre av de «byggende krefter» samlet i det som skulle bli hotellets storstue, bankettsalen.
Orkesteret som fikk gleden av å innvie festlokalet var Salhuskvintetten, de med «Singel og sand».
Celeber gjesteliste «Bankettsalen besto sin prøve med glans», kunne avisene fortelle dagen derpå i november 1964.
Celebre bergenske familienavn over gåseleveren var for eksempel Mowinckel, Westfal-Larsen, Rieber, Sundt, Schjøtt, Greve, Jebsen, Grieg, Reksten og Lindebrække. Finere kunne det knapt bli i Bergen i de dager.
Her var statsråder, skipsredere, fylkesmenn, direktører og næringslivstopper i festlig forening.
Og redaktørene i de lokale aviser var selvfølgelig ikke glemt, både Ingemund Fænn i Bergens Tidende, O.R. Torvik i Bergens Arbeiderblad og Erling Lauhn i Morgenavisen var invitert. Fruene også.
Festlig gravøl
Så norgesberømt var Hotel Norge at avskjedsfesten den siste dagen i september 1961 ble sendt direkte på radio, med Jakob Skarstein som programleder. Det var allsang, dans og historisk bespisning til langt inn i de små timer.
Det var det festligste gravølet i Bergen noensinne, ble det både sagt og skrevet.
«En pen begravelse, med hornmusikk og et vell av blomster i høstens skjønne farger», het det i en avis. Det var en munter bisettelse, ja.
På et tidspunkt i festen oppfordret Jakob Skarstein radiolyttere over hele landet til å sende inn telegrammer, med en siste hilsen til Hotel Norge – helst på vers.
Lyttere landet rundt lot seg ikke be to ganger. Festtelegrammene strømmet inn, med det resultatet at telegrafstasjonene både i Oslo og Bergen rett og slett brøt sammen.