EIRIN EIKEFJORD: Straffesaken mot Laila Bertheussen hører til blant de mest elleville i norsk rettshistorie.
Her er det viktigste du bør vite om saken.
STRAFFESAKEN MOT Laila Bertheussen hører til blant de mest elleville i norsk rettshistorie.
Persongalleriet strekker seg fra regjeringsapparatet til tidligere språkdirektør Sylfest Lomheim. Tiltalte kommuniserer ved hjelp av hjemmesydde vesker. En messengertråd med justisministerfruer og Frp-topper har skapt furore.
Rettssaken har så mange oppsiktsvekkende detaljer at det er lett å miste oversikten i all støyen.
Her er det du trenger for å forstå saken:
Hva er de viktigste bevisene? Laila Bertheussen er anklaget for å fabrikkere trusselbrev, tagge hakekors og «rasisit», og starte brann i egen bil. Bevismaterialet er stort sett gjenstander fra hjemmet deres:
Frimerkehefte, printer, tusjer, rødsprit, tennposer og hyssing. Påtalemyndigheten har vurdert papirtype, kuttflate, fargenyanser mm, og mener både frimerkeheftet, tusjene og printerpapiret matcher trusselposten som er sendt.
Skriftanalyser konkluderer med at brev og tagging sannsynligvis er utført med Bertheussens håndskrift.
Overvåkingskameraet var blitt koblet ut, men sensorer viser at ytterdøren stadig ble åpnet og at ingen andre var i nærheten av huset.
En helse-app som registrerer skritt, viser at Bertheussen bevegde seg rundt nattetid.
Hva sier Laila Bertheussen selv til anklagene?
«Alt er tilfeldigheter», sa Bertheussen sist hun ble konfrontert i retten.
Den åpne døren forklarer hun med at hun har sluppet katten Fløte ut og inn av huset. Bevegelsesmønsteret handler om at hun alltid rydder før hun legger seg. Det samme skjer hver natt.
Rødspriten var innkjøpt fordi hun skulle røyke reinsdyrfilet. Hun har også fortalt om fotspor i snøen og lyder i kjelleren som kan tyde på andre gjerningspersoner.
Forsvarer John Christian Elden mener Bertheussen har alibi. Hvor vanntett er det?
Et av brevene ble sendt fra Norge mens hun var i USA, og to fra Sverige mens hun var i Norge. Det er altså utelukket at hun har postlagt dem selv.
Samboeren Tor Mikkel Wara hevder dessuten at Bertheussen lå i sengen og sov da han våknet av lyder i huset. Ifølge deres felles datter, var hun på kjøkkenet da det brant i bossbøtten.
Forsvarer John Christian Elden mener dette utelukker at hun kan stå bak, og gir henne alibi for viktige hendelser. Påtalemyndigheten mener hun må ha hatt en medhjelper, men har ingen anelse om hvem.
Det blir stadig gjentatt at saken kun har indisier, men ingen «harde bevis». Hva betyr det?
Det er sjelden at straffesaker har ett, vanntett bevis. Tenk bare på Orderud-saken eller Eirik Jensensaken. Bevisbildet består som regel av mange indikasjoner, som til sammen danner et helhetsinntrykk. Fri bevisbedømmelse betyr at dommerne ikke vurderer og forkaster ett og ett bevis, men ser på det samlede bildet.
Kampen om faktum i en straffesak handler mye om historiefortelling. Dommernes fremgangsmåte er nokså lik vår egen når vi vurderer om en historie virker troverdig. Psykologisk vil alle – også dommere – lete etter indre sammenheng eller logiske brister, ifølge UiB-professor Eivind Kolflaath, som har forsket på bevisbedømmelse.
Beviskravet er strengt, og krever at dommerne helt kan utelukke at tiltalte er uskyldig. I praksis betyr det at noe med bevismaterialet ikke lar seg forklare hvis tiltalte ikke har gjort det.
Ingvil Smines Tybring-Gjedde ble skikkelig redd, mens andre ikke ble skremt i det hele tatt. Har det noe å si? Nei, det har ingen betydning for spørsmålet om skyld.
Bertheussen er tiltalt for brudd på straffelovens § 115, som rammer trusler som «volder fare for» at medlemmer av Storting eller regjering «hindres eller påvirkes i sin virksomhet».
«Fare» er et sentralt begrep her. Det vesentlige er om handlingene var egnet til å påvirke og skape frykt, ikke om det faktisk skjedde.
Selv om både stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde (Frp) og tidligere justisminister og samboer Tor Mikkel Wara (Frp) understreker at de ikke lot seg affisere, har det altså ingenting å si. Det skal ikke mer til enn å kaste kake på en statsråd for å bli dømt.
Bertheussen er tidligere straffedømt. Hva er poenget med å trekke frem over 30 år gamle dommer?
På 80-tallet ble Bertheussen straffedømt for bedragerier, tyverier og dokumentforfalskning, ifølge Filter Nyheter.
Forsvarer John Christian Elden understreker at «ingen kan eller skal dømmes på sin fortid i Norge». Det har han rett i.
Poenget er nok å tegne et bilde av en person som gjerne krysser grenser og mangler impulskontroll. I en av de gamle dommene beskrives et «negativt adferdsmønster utviklet gjennom mange år», som en psykolog den gang knyttet til «tvangstrekk» og «behov for spenning i livet».
Hvis noen undret seg over at brudd på karantenereglene ble tema i retten, har nok det samme forklaring.
Bertheussen forteller selv om et betydelig alkoholkonsum. Har rus betydning for saken?
«Jeg var ikke edru, klarte ikke å gjøre rede for meg», sa Bertheussen da hun forklarte seg om natten det brant i bilen. Hun hadde kjøpt en god flaske champagne «fra Laila til Laila», og drukket vin store deler av dagen.
Hvis det viser seg at Bertheussen er skyldig, kan rus være én forklaring på handlingene. Alkoholbruken vil nok også gi en viss sympati, men rettslig sett er det ikke formildende.
I norsk rett er det et viktig prinsipp at selvforskyldt rus ikke fritar for straff. Med mindre det er snakk om «sterkt avvikende sinnstilstand» eller «sterk bevissthetsforstyrrelse», påvirker verken rus eller andre psykiske lidelser skyld og straff. I retten blir Bertheussen bedømt som om hun var edru.
Hvor lang straff risikerer Bertheussen hvis hun blir dømt?
Det er veldig uklart.
Angrep på demokratiet gir maks ti års fengsel, pluss seks år som kan legges til for punktene om å skape frykt, kaste mistanke på andre og brannstiftelse. Strafferammen er altså 16 års fengsel, men straffen vil ikke nærme seg det taket.
De som er dømt etter samme bestemmelse før, spriker fra kakekastere til islamister.
Mohyeldeen Mohammad fikk fengsel i to år og seks måneder for trusler mot Venstre-politiker Abid Raja. En mann som sendte sprøyter til statsministeren og truet med å kidnappe kongefamilien, fikk ett år og tre måneder.
Det finnes ingen liknende eksempler i norsk rettshistorie, så saken er på alle måter unik.