Gå innesesongen i møte med abonnement på ubegrenset læring, underholdning og avkobling i MAGASIN+.
Et angrep på frontfagsmodellen er et angrep på selve systemet.
JEG KUNNE KNAPT tro det jeg hørte på Dagsnytt 18 på NRK 1. oktober. Norsk Sykepleierforbund konstaterte at de ønsket å skrote frontfagsmodellen. Hadde jeg vært organisert i Sykepleierforbundet, ville jeg meldt meg ut på flekken.
FRONTFAGSMODELLEN ER UTGANGSPUNKTET for den norske lønnsdannelsen, og for meg selve hjørnesteinen i den norske modellen. Et angrep på frontfagsmodellen er et angrep på selve systemet, og må derfor tas på det dypeste alvor.
Den norske modellen har tjent landet svært godt i mange år, og blir av stadig flere også internasjonalt idealisert som en gullstandard. En av suksessformlene er at kollektive lønnsforhandlinger sikrer arbeidstakerne sin rettmessige andel av verdiskapningen og produktivitetsveksten.
Sagt litt enkelt: Den sørger for at alle nyter godt av det, når Norge går godt.
DETTE HAR IGJEN sørget for et stabilt og lite konfliktpreget samfunn. Vi trenger ikke se langt utenfor landets grenser før vi ser at dette langt fra er gitt.
Globaliseringen har ført til stor uro i mange samfunn, mens Norge stadig preges av både høy tillit og stor grad av stabilitet. En av grunnene til at Norge har håndtert dette så godt, er at de positive effektene av globaliseringen er brukt til å løfte de mange, ikke de få.
Frontfagsmodellen er etter min mening selve nøkkelen til at dette systemet fungerer så godt som det gjør.
MODELLEN GÅR UT på at de konkurranseutsatte næringene, de såkalte frontfagene, forhandler om lønns- og arbeidsvilkår først. Basert på disse forhandlingsresultatene, forhandler de øvrige gruppene.
Dette sørger for at norsk eksportindustri opprettholder konkurransekraften overfor utenlandske konkurrenter, samtidig som norske arbeidstakere blir sikret sin del av kaken. Arbeidsgiver og arbeidstaker blir bundet sammen, som igjen gir et godt utgangspunkt for et positivt forhandlingsklima, og for å finne gode løsninger i fellesskap.
DET ER ALTSÅ dette systemet Lill Sverresdatter Larsen, leder i Sykepleierforbundet, angriper.
Det er ikke bare uansvarlig og usolidarisk, det er et lettsindig angrep på hele den norske modellen. At Sykepleierforbundet arbeider for bedre lønns- og arbeidsvilkår for sine medlemmer, er ikke problemet, men at de så til de grader fraskriver seg ansvaret for alt utover dette, er forstemmende.
DET ER INGEN tvil om at norske sykepleiere gjør en fremragende jobb, og at rekrutteringen til yrket er viktig. Søkertallene til sykepleierutdanningene vitner om at det norske folk opplever arbeidet som både meningsfylt og viktig.
Likevel må selvsagt også sykepleierne være med å ta ansvaret for helheten. De tjener også på et velfungerende og stabilt samfunn. Noe av suksessen bak den norske modellen er jo nettopp at fellesskapstanken står sterkt.
SKULLE LARSEN FÅ viljen sin, ville vi spenne beina under hele industrien vår. Vi ville ramme næringene som finansierer velferden vår, og sende mange norske arbeidstakere ut i arbeidsløshet.
Taper vi norsk industri, taper alle.
OGSÅ SYKEPLEIERNE NYTER godt av skattefinansiert utdanning, helsehjelp og infrastruktur. Ironien i at skatteinntektene fra industrien faktisk finansierer sykehusene våre, synes ikke Larsen å ha oppdaget.
Utspillet fra Sykepleierforbundet er så umusikalsk, usolidarisk og uansvarlig at jeg virkelig håper forbundet får tilbakemeldinger om dette fra sine medlemmer. Her er Sykepleierforbundet rett og slett på villspor.