Treg, men intens og lysende vellykket
Jon Fosses «Melancholia II» på Cornerteateret oppleves som en helt nødvendig tålmodighetsprøve. ikke skulle hatt med seg inn på do. Og så tar det ene det andre.
Det er alltid slik for meg at i møtet med Jon Fosses univers, så vekkes trangen til å le. Hvorfor? Det er nok så såre enkelt som at Aristoteles logikk er godt innskrevet i mitt mottakerapparat.
ARISTOTELES LA VEKT på at mens tragedien handler om karakterer som er edlere enn oss, handler komediene om karakterer som ikke er det.
Komedien handler om de enkle menneskene. De greske komedier handlet gjerne om manglende kroppskontroll. Slik er det også i vår tid. Underbuksehumor er vi alle kjent med.
Da er det lett å tenke at Oline er til å le av, når hun skvetter i underbuksen. Men det som er så bra med Fosses tekster er at han skriver opp imot det komiske, det enkle og forsagte, og slik evner å få frem det store og vakre som er å finne i alle mennesker. fremføring av en krevende tekst om et krevende liv.
Resultatet er en vakker skildring av en gammel kvinnekropp med et levende sinn, der minner om fortiden kjemper med fysiske kroppsfølelser som oppstår her og nå.
DET IMPONERENDE ER hvordan Kompaniet våger å la det gå sakte. De våger å la det ta tid. For tiden det tar er nødvendig.
Den gir oss rom til å erfare de nydelige nyansene lysdesigner Ingeborg Staxrud Olerud løfter inn i Maja Nilsens scenografi, som illuderer et maleri.
Stemningene som komponist og lyddesigner Gaute Storsve skaper forsterker det som skal til for at vi skal erfare Olines bevegelige sinn, i en treg og vedvarende dragning mellom det som er og det som har vært.
RESULTATET ER AT jeg går ut av teatersalen og er ganske sliten. Ikke bare i hodet, men også i kroppen.
Det er som om Olines liv har krøpet inn i muskelcellene mine. Etter denne forestillingen forstår jeg så godt at hun endelig finner ro ved å lene hodet mot veggen i veslehuset, for så å bare gi slipp på alt.