– Bare lat som om du er åtte år gammel igjen
58 år gamle Øyvind Wold er dekket i gjørme. Med et barnlig glis har han nettopp kjørt sykkelen sin gjennom en fem meter lang, ankeldyp suppe av jord og vann og småkvist. Og nå er det min tur.
– Før eller siden kommer du til å bli grisete uansett, sier Wold og vinker oppmuntrende fra den andre siden.
– Bare lat som om du er åtte år gammel igjen og kjør på!
– Uendelige muligheter
Om stisykling er blitt den nye folkesporten, er Nordmarka landets mest populære arena.
Vi er på Grevestien: En lite trafikkert, halvannen kilometer lang turvei nord for Maridalsvannet i Oslo. Perfekt for mitt første møte med stisykkelsporten, sa Wold på vei opp fra Nydalen T-banestasjon.
Veien er også god for å terpe på ting som svingteknikk, temposkifte og giring. Akkurat nå er det derimot bare én teknikk som gjelder for undertegnede: Jeg må ikke tryne.
– Det hadde nok vært enklere om du hadde hatt demping på sykkelen din, sier Wold.
På utlån fra naboen, innrømmer jeg. På rammen står det kanskje «all terrain», men i dette terrenget er å sykle uten dempere litt som å gå på langrennstur med alpinski.
– Ikke stress. Stisykling handler mer om å ha det moro underveis enn om hvor kjapt du kommer deg til veiens ende. Smiles pr. hour, roper Wold over skulderen og leder oss dypere innover i skogen.
Oslofødte Øyvind Wold ble først bitt av stisykkel-basillen i 1989. Sist gang han forlot landet, var i 1997, to år før han skrev sin første av totalt fire bøker om sykling i Norge. Ingen grunn til å reise andre steder, sier han. Ikke når det fremdeles finnes så mange stier her hjemme som bare venter på å bli utforsket.
– Langt fra alle rutene passer for nybegynnere, men det finnes rikelig med snillere stier hvis du vet hvor du skal lete. I dag er det heldigvis flere gratisapper og nettsider som har samlet og rangert disse stiene, hele veien fra grønn til sort vanskelighetsgrad, sier han.
Godt for hodet
Norge er unikt tilrettelagt for stisykling. Det er enorme mengder utmark og en friluftslov som gir rett til å ferdes på de fleste stiene i landet med ikke-motoriserte kjøretøy. Men i tillegg til generelle trender rundt friluftsliv og utendørs trening, er det noe mer grunnleggende som trekker stadig flere nordmenn til sporten, tror Wold.
– Det er den helt fantastiske effekten stisykling har på hodet, sier han.
– Dette er noe det snakkes mye om i miljøet. Noe man rett og slett må oppleve selv for å forstå.
I sporten kalles det «flyt»: En tilstand som oppstår når tankene stilner og fokuset snevres inn mot neste stein, neste dump, neste sving, neste stigning.
– Du kan krangle med sjefen og ha baksmell på skatten, men alt av hverdagens bekymringer havner i baksetet når du drar ut på stisykling. Skal du gjøre det på en trygg måte, er det nemlig ikke plass til å fokusere på noe som helst annet enn hva som er rett foran deg, sier Wold.
Øyvind Wold
Forfatteren gir også mye av æren til utstyret. Det er først de siste årene at terrengsyklene er blitt gode nok til at selv uerfarne syklister kan føle seg trygge på stien, opplyser han.
Mens kvaliteten har økt, har prisene fulgt etter. Derfor råder Wold å teste ut sporten før du legger tusenlappene på bordet.
– Du får kanskje glede av en god terrengsykkel i mange år, men det koster mye penger. Derfor vil det være lurt å leie utstyret først. Og få gjerne med deg noen som kan vise frem både gode teknikker og spennende ruter i nærområdet ditt, oppfordrer han.
Lett å få med ungene
Et par dager senere bestemmer jeg meg for å gjøre begge deler. På Rotnes i Nittedal har familien Slåttsveen Søgaard startet sitt eget guide- og utleieselskap på hobbybasis. «Stifolk» inkluderer ingeniøren Christian (40) og fysioterapeuten Ina (35), samt 14 år gamle Tuva, Balder på ti og Nils på fem måneder.
– Vi prøvde stisykling for første gang for fire år siden og ble umiddelbart hekta, forteller Christian.
– Men på den tiden var det vanskelig å få leid utstyr som gir en god opplevelse for nybegynnere. Det ønsket vi å gjøre noe med.
Ved siden av guidede turer i Marka leier familien ut stisykler av høy kvalitet. Ina kaller dem for «leketøy». Hun sier at vanlig sykling og stisykling knapt kan la seg sammenlikne.
– Stisykling er en fysisk krevende sport, men det er så morsomt at du som regel ikke kjenner hvor sliten du er før du kommer hjem igjen. Det er blitt vår form for meditasjon, sier hun.
For Christian og Ina var det spesielt gøy å se hvordan barna delte entusiasmen for prosjektet.
– For ungene kan en gåtur i marka bli statisk og kjedelig, men å sykle på sti er noe helt annet. Det gir en fantastisk mestringsfølelse, sier Ina.
Følelsen av flyt
I samlet flokk sykler vi til Ivars Rundløype. Det er en to kilometer lang skogsti med grønn vanskelighetsgrad mellom Gjøvikbanen og Svingbakken hyttegrend. Overgangen fra naboens sykkel til fulldemper er som natt og dag. Plutselig er ikke steiner og røtter hindringer langs stien, men noe som forsterker følelsen av lek og eksperimentering. Begeistringen tar fort overhånd. I et ufokusert øyeblikk velter jeg nesten bakover på vei opp et bratt heng.
– Det kjennes fort ut som om forhjulet letter, ikke sant? Lener man seg litt fremover på veien opp, får man mer kontroll, sier Christian.
De brede dekkene gir godt grep på det vekslende underlaget. Demperne gir følelsen av å flyte langs stien i en behagelig lenestol. Men selv om sykkelen absorberer mye av støtene, er det viktig å slappe av, råder Ina.
– La sykkelen bevege seg naturlig under kroppen. En klassisk nybegynnerfeil er at man tviholder på styret. Da merker du hver eneste lille hump også, sier hun.
To timer senere, dekket i gjørme og med ferske småkutt på beina, kommer vi tilbake til Rotnes med en følelse av glede, mestring og et behov for å gjøre det igjen.
– Stisykling trenger ikke være en ekstremsport, sier hun.
– For meg handler det enkelt og greit om å ha det gøy i naturen.
Du kan krangle med sjefen og ha baksmell på skatten, men alt av hverdagens bekymringer havner i baksetet når du drar ut på stisykling.