Ekte cowgirls spiser okseballer og stemmer på Donald Trump
Jerrivon Thomas trekker cowboystøvlene over de rosa strømpene. Anstrengelsen gjør at den 50 år gamle texaneren hoster litt. – Jeg skal slutte å røyke etter denne rodeoen, gliser hun.
sandra.brovall@pol.dk
foto
Jerrivon, eller JV som alle kaller henne, stiller seg foran speilet og legger maskara på øyenvippene. Halsen får en sprøyt fra parfymeflasken.
– Man kan jo lukte godt selv om man er en cowgirl, sier hun, og tar på seg cowboyhatten.
Det er tidlig på morgenen i landsbyen Roaring Springs, vest i delstaten Texas. Byen teller 336 mennesker, men denne helgen, når Old Settlers Rodeo går av stabelen, mangedobles innbyggertallet. Det er nybyggernes rodeo, og en av de eldste og mest tradisjonsrike begivenhetene i disse trakter.
Rodeoen er en 97 år gammel skikk, hvor cowboys fra forskjellige gårder konkurrerer i disipliner som å fange kyr med lasso, å bli sittende lengst mulig på en utemmet hest, og å brennmerke kyr på kortest mulig tid. Alt det cowboyene alltid har gjort og fortsatt gjør på de store kvegfarmene i Texas.
Kaller seg ikke feminister
I de siste årene har imidlertid kvinnene fått lov til å ri i en egen rodeokonkurranse. JV Thomas står bak dagens rodeo for cowgirls.
– Jeg var lei av å sitte på sidelinjen og se mannen min kaste lasso. Det der kan jeg også gjøre, sier hun.
– Kvinnene på gårdene her i Texas har alltid hjulpet mennene med alt fra å fange kyrne med lasso til å ta seg av syke dyr. De gjorde alt dette samtidig med at de lagde mat, passet barna og vasket klær, sier JV Thomas.
Dette høres kanskje ut som begynnelsen på en historie om female empowerment, om kvinner som tar lassoen i egen hånd og rir like hardt som sine menn. Og det er det også – på en måte.
Likevel er det ingen av Roaring Springs’ cowgirls som vil kalle seg feminister, og ingen av dem klager på at det fortsatt er forskjell på hva cowboys og cowgirls kan og skal gjøre. De er mer opptatt av kjøttprisene om faller, om arbeidsplassene i byen og om værutsiktene. Det har ikke regnet på flere uker, et faktum som kan true hele deres livsstil.
Litt færre øl
I Roaring Springs, som i hele distriktet rundt den vesle rodeobyen, stemmer folk republikansk. De tror på Gud, eier minst ett våpen hver, og de tar ærbødig av seg cowboyhatten og holder hånden over hjertet når den amerikanske nasjonalsangen spilles og synges. I denne delen av Texas stemte 93 prosent av velgerne på Donald Trump i 2016.
Men om Trump vinner igjen i 2020, og om hun har tenkt å stemme på ham igjen om noen uker, er det siste JV Thomas tenker på denne søndagsmorgenen. Hun henter hesten sin, en rolig, brun hingst med hvite tegninger i pannen. Han heter Tank.
Rodeolaget hennes har ikke fått ridd seg ordentlig inn i år. De fleste konkurransene er blitt avlyst på grunn av koronaepidemien. Da de endelig fikk konkurrere igjen for et par uker sidden, gikk det dårlig, medgir JV Thomas, og tømmer ølboksen for de siste dråpene, før hun tramper boksen flat med den ene cowboystøvelen.
– Vi skal drikke litt færre øl i dag. Vi trenger å vinne.
En cowboys kone
De 24 cowgirlsene som rir inn i arenaen, utgjør til sammen seks lag. JV Thomas, venninnen
Heather Borg (33) og de to svigerdøtrene, Kelsey Love Thomas (36) og Ginny Thomas (30), har alle på seg matchende lyseblå dongeriskjorter. Under cowboyhattene har de samlet håret i praktiske fletter.
En cowboy med en enorm, hesteskoformet bart, rodeoens ordmitraljøse av en konferansier, ber publikum reise seg.
– Mens cowboyene de er gift med reiser rundt til rodeoer over hele landet, må disse cowgirlsene være hjemme og brennmerke kalvene og gjøre alt det harde arbeidet, samtidig som de lager mat, vasker opp og oppdrar små cowboys og cowgirls, sier han.
– Sånt står det respekt av. Jeg har vært gift med konen mi i 34 år, så jeg vet hva jeg snakker om. Det finnes ingen store menn uten en kvinne ved sin side, messer han.
Kelsey Love Thomas ble for noen år siden den første kvinnen til å vinne en av de største rodeoene i landet, i konkurranse mot både menn og kvinner. Hun er blitt en kjendis i rodeoverdenen, og derfor er det hun, ikke mannen, som for det meste reiser rundt og konkurranser. Å bli presentert som en cowboykone, gjør henne ingenting, selv om det er hun som er stjernen.
– Jeg er først og fremst en cowboykone, og det er jeg utrolig stolt av, sier hun.
Det samme er svigermor. – Som liten jente drømte jeg om å gifte meg med en cowboy, sier hun.
Drømmen ble oppfylt da hun var 21 år gammel. Å bli cowgirl tok litt lengre tid.
Hun studerte til å bli kosmetolog, og jobbet senere som sekretær ved en skole. Da texaneren som er kjent for å fortelle byens frekkeste vitser fikk mulighet til å si opp jobben og i stedet jobbe med mannen sin som cowgirl på gården deres, ble det andre boller, sier JV Thomas.
– Det er vanskelig å forklare, denne spenningen og frihetsfølelsen av å sette seg på hesteryggen.
Da cowgirls falt av hesten Westernfilmene har lært oss at en fri og vill cowboy ser ut som John Wayne. En værbitt mann som må «do what a man’s got to do». Men lenge før Hollywoods fiksjonaliserte utgave av Det ville vesten, fantes det forskjellige typer cowgirls i USA.
Først i den amerikanske urbefolkningen, senere blant meksikanske og spanske rancheras, som ofte tok seg av dyrene fra hesteryggen i likhet med sine menn. Men som så mange andre kvinneliv, er historiene ikke like veldokumenterte eller feiret.
Cowboyenes rodeoer dukket opp på 1820-tallet som uformelle dyster mellom mannfolk fra forskjellige gårder. Også cowgirls begynte å konkurrere i rodeoer fra omkring århundreskiftet.
Med tiden utviklet de små lokale rodeoene seg til gedigne forestillinger à la «Buffalo Bill’s Wild West Show». Noen av cowgirlene som var med, som for eksempel Annie «Get Your Gun» Oakley, ble verdensberømte.
På 1930-tallet ble imidlertid konkurransene forbeholdt menn, etter at en berømt cowgirl falt av hesten og ble drept.
Den tragiske ulykken satte fart i en utvikling som allerede var i gang, hvor cowgirls gikk fra å være feiret for sitt mot og sine evner i arenaen, til å bli utelukket fra flere disipliner og i stedet oppfordret til å konkurrere om tittelen som rodeoens skjønnhetsdronning.
Ingenting å klage på
I distriktet rundt Roaring Springs fins det enkelte gårder som ikke tillater cowgirls. De er «old school», sier JV Thomas og tar et drag av mentolsigaretten sin.
– Det er forbudt enkelte steder. Og det er også okay. Da kan man jo bare gå ut på kjøkkenet og hjelpe til der. Det er det man gjør, inntil mannfolkene kanskje endrer mening en dag. Det er ikke noe å hisse seg opp over, sier hun.
– Altså, skulle vi protestere mot det som kvinner? Fordi vi ikke er like? Det er tullete. Hva skulle det endre på? undrer JV Thomas.
En ung kvinne som har kommet for å se på rodeoen er enig med JV Thomas.
«Quiet is classy», sier hun. Altså at man diskré viser at man har klasse ved ikke å klage.
Et ordtak som i dette området lar seg mynte på kvinner. JV Thomas nikker. Hun forstår overhodet ikke hensikten med å protestere mot noe som helst, langt mindre demonstrere, slik mange tusen amerikanere har gjort denne sommeren i protest mot politivold og overgrep mot afroamerikanere.
– Sånt skjer ikke her i Roaring Springs, forsikrer hun.
Regnet, omegnen og Trump En prest fra den lokale cowboykirken velsigner rodeoutøverne. Med cowboyhatten i hånd ber han i tillegg Gud om meteorologisk hjelp.
– Fader, jeg takker deg for det regnet vi håper du bringer til de tørreste delene av dette landet. Herre, du vet hvor sårt vi trenger det, sier han.
Han fortsetter med nok en appell til øvre makter.
– Far, vi vil også gjerne be for vår president. Vi takker deg for ham, og ber om at han klarer seg bra i november.
Regnvær og president Trumps gjenvalg er så viktig her i Roaring Springs, at Gud blir bedt om å hjelpe til. For dersom det verken kommer regn eller gjenvalg, er det på en måte to sider av samme sak. Det er to begivenheter som vil true livet som cowboys og cowgirls.
Mangelen på regn betyr mangel på gress, og det betyr at kyrne sulter. Mange har måttet selge alle dyrene sine. Det blir færre og færre kyr i Texas, og det er derfor ikke behov for like mange cowboys for å ta seg av dem.
Og Trump? Mange på disse kantene ser ham som en garantist for at livet de lever ikke vil endre seg. At de kan beholde en livsstil hvor man verdsetter tradisjoner. Hvor kvinner fortsatt først og fremst er koner. Hvor man holder hånden over hjertet, fremfor å knele og knytte neven, når man synger nasjonalsangen. Hvor demonstrasjoner for endring i storbyene ses som en trussel mot alt det man holder kjært på landet.
Stolt av Amerika
For JV Thomas er Trump, i likhet med republikanske kandidater før ham, den beste mannen til å sikre at økonomien kommer på fote igjen, slik at folk på landsbygden kan få seg jobb.
– Det er ingen jobber her, sier hun.
– Sånn har det vært lenge. Også før Trump og koronakrisen. Men Trump lytter til folk som dem, og lar dem være stolte av landet sitt. I motsetning til alle som demonstrerer, og får dem til å føle at de burde skamme seg over Amerika.
Stoltheten ved å være amerikaner, er det som teller aller mest også for Kelsey Thomas. Hun synes ikke at demonstrantene i storbyene gjør særlig ære på fedrelandet.
– Når jeg ser demonstrantene, blir jeg en smule motløs. De er ikke takknemlige for alle de mulighetene vi har her. Kanskje er det andre steder i verden som gjør det bedre, men jeg er virkelig stolt av Amerika og alt det landet har å tilby, sier hun.
Det føles annerledes nå enn under tidligere krisetider som Kelsey Love Thomas har opplevd i sin levetid.
– Etter 11. september var det mye stolthet. Det amerikanske flagget ble heist over alt. Folk sto sammen. Det vil jeg gjerne se oss gjøre igjen. Altså, jeg forstår jo godt at de som protesterer kanskje også føler seg motløse. Det sørger de for at alle kan høre klart og tydelig. Men det er jo ingenting ved Amerika som de synes er bra.
Gud lytter
Gud reagerer raskt på cowboyprestens bønn, og rett før startsignalet går for rodeoen, åpner himmelens sluser. Store dråper farger den tørre jorden mørkerød. Det regner for første gang på mange uker.
De første rundene går dårlig for Team Espuela, laget til JV Thomas. Halvveis i konkurransen ligger de helt sist. I en av øvelsene skulle laget buksere en ku inn i en trailer, men dyret oppførte seg merkelig og løp i feil retning. Kvinnene virker motløse nå. De kikker konsentrert på de andre kvinnene som rir i ringen. De heier på dem som gjør det bra.
– Yip, yip! Kom igjen, jenter! Godt jobbet, roper JV Thomas til laget Cactus Flower.
Så blir det igjen JV Thomas og de andres tur, og i andre runde går det bedre. De fire kvinnene vet hverandres neste trekk og samarbeider godt. JV Thomas rir sterkt, svinger lassoen sin mot kuens hode, og fester løkken ved hornene. Svigerdatteren kaster tauet sitt og fanger kuens bakbein og får dyret til å stanse. Etterpå velter jentene kuen over ende og får satt den ut av spill. Laget oppnår en av de beste tidene, og går til slutt videre til finalen i Oklahoma i slutten av oktober.
– Finalen arrangeres tre dager før presidentvalget, sier JV Thomas.
Med litt hjelp fra Gud, tror hun både Team Espuela og Donald Trump kommer til å vinne.