Nye funn endrer synet vårt på neandertalerne
Vi har tatt for gitt at de var oss underlegne, men vi kan ha tatt feil.
NEANDERTALERNE VAR VERDENS første misforståtte kunstnere, skrev The New York Times ,da forskerne i 2018 fant ut at de dekorerte sine huler med figurative malerier allerede for 64.000 år siden. Det aller eldste maleriet utført av en Homo sapiens, er 40.000 år gammelt.
Neandertalerne slo oss altså med nesten 25.000 år.
DET ER DETTE paradokset vi utforsker i vår nye bok «Neandertal. Folket som forsvant». I arbeidet som førte frem til boken, reiste vi Europa rundt på jakt etter huler og funnsteder. Vi snakket med verdens fremste forskere underveis, og oppdaget at det ikke bare var som kunstnere dette folkeferdet var misforstått.
Neandertalerne, vi kaller dem Europas egentlige urbefolkning, levde her i hundretusener av år, før Homo sapiens kom for litt mindre enn 50.000 år siden. Neandertalerne forsvant noen tusen år senere, og man har derfor tatt det for gitt at det var fordi de var oss underlegne.
MEN ARKEOLOGISKE FUNN viser en mer nyansert historie enn som så. En del forskere mener at de var kunstnere. De var også større og sterkere enn oss, og hadde minst like store hjerner, så de kan ha vært like smarte. De hadde i det hele tatt mye som talte for dem.
De begravet sine døde og kan ha dekket gravene med blomster. Dette kan tolkes som et tegn på åndsliv. De lagde smykker på et svært tidlig tidspunkt, og pyntet seg kanskje med fjær lenge før vi kom på ideen. Og familiestrukturen liknet vår: De levde i kjernefamilier på mellom fem og ti personer. De fikk også ideer til redskaper vi fremdeles bruker i dag.
VINTEREN 2020 BLE det publisert forskning som antyder at neandertalerne lagde tråd, flere titusen år før Homo sapiens tok dette i bruk. Og med tråd kan man lage mye annet, som i tilfelle nok har forsvunnet i tidens fylde: Kurver, sekker, telt, klær – alt som kunne gjøre steinalderlivet enklere.
Slike ting råtner, og vi finner dem ikke i dag. Det som står igjen, er steinøkser og hulemalerier. Og det er derfra vi trekker slutningen at de hadde estetisk sans.
DET FINNES FLERE indisier. Blant annet i funnstedet La Ferrassie, i franske Dordogne, har forskerne funnet pene steiner, av og til med fossiler i seg, som neandertalerne må ha plukket opp flere kilometer unna og båret med seg tilbake til hulen.
Men dette var nokså sent. Langt
tidligere, for hele 400.000 år siden, viser funn fra Swanscombe i England at neandertalernes forgjengere av og til formet redskaper – økser, for eksempel – rundt spesielle fossiler.
Allerede for 400.000 år siden likte altså mennesker å pynte rundt seg. En øks er et redskap, men en vakker øks hadde kanskje en ekstra verdi?
DET FINNES ENDA eldre indisier enn dette. 500.000 år gamle funn, fra Atapuerca i Spania, antyder at neandertalernes forgjengere, Homo heidelbergensis, satte pris på vakre redskaper.
Funnet av den storslagne steinøksen «Excalibur» fra gravstedet Sima de los Huesos, tyder på at noen har ofret denne øksen i graven som rommer hele 30 mennesker – og en rekke hodeskaller fra hulebjørn.
FRA ISRAEL KJENNER vi et enda mer oppsiktsvekkende og veldig tidlig uttrykk for symbolsk, ikke-nyttig atferd, den 280.000 år gamle «Venus fra Berekhat Ram», en stein som kan – vi understreker kan – ha vært en kvinnefigur.
Neandertalerne og kanskje til og med deres forgjengere, kunne med andre ord se at noe var pent, og de kunne til og med tilføye noe av sitt eget til dette vakre.
Det er ikke langt herfra til kunst. Å ha en forestilling om det vakre og bruke det til et formål, er likevel noe annet enn å skape det selv. Overgangen er glidende.
HÅNDVERKERNE I SWANSCOMBE og Atapuerca fant en gjenstand de likte, og gjorde den deretter penere. Kanskje ved bruk av oker? Disse brune, røde og gulaktige pigmentene i leiraktig jord ble brukt til praktiske gjøremål, for eksempel til å feste steinspisser ytterst på spydene. Men de ble antakelig også brukt til pynt, til kroppsmaling.
I prinsippet er dette det samme som å forme en kvinneliknende stein, eller en øks rundt et fossil, men man har gått ett skritt lenger, man har satt sammen to elementer, man har ført kropp sammen med oker.
Herfra kan man bevege seg videre, og male striper og mønstre som ikke var i huden fra før. Deretter kan man blande inn enda flere elementer, smykker av plantefiber, fjær, sneglehus og skjell, eller man kan kutte huden og lage mønstre av arr.
Og til slutt ender vi med kunst. Hulekunst.
I OVENFOR NEVNTE La Ferrassie, som ikke var en hjemmehule, men snarere en «jakthytte», har forskerne også funnet 70.000 år gamle figurative ristninger i fjellet, realistiske fremstillinger av en kvinnes vulva (noen arkeologer foretrekker å fremstille det som tegninger av reinsdyrklover).
Noe annet neandertalerne må ha vurdert som viktig nok til å måtte avbildes, var de 64.000 år gamle bildene av sel på en hulevegg i Malaga, helt sør i Spania – og som fikk The New York Times til å kalle dem misforståtte kunstnere.
SÅ DET VAR kanskje verken neandertalernes manglende intelligens eller kreativitet som førte til deres undergang?
I vår bok argumenterer vi for at vi ikke kan peke på én enkelt årsak. Veldig mange faktorer spilte inn, før de til slutt falt ut til vår fordel. En viktig årsak kan ha vært at vi var så mange, mens neandertalerne var nokså få.
Så enten vi møttes i kamp eller kjærlighet – neandertalerne druknet i en flom av Homo sapiens.
De var også større og sterkere enn oss, og hadde minst like store hjerner,så de kan ha vært like smarte.