De gamle Amerika-bildene er uhyggelig relevante i dag
Støyen fra valgkampen i USA skaper ikke akkurat en god atmosfære for denne utstillingen.
HØSTENS STORE SATSING i Kode 2 inneholder et knippe av USAs mest kjente kunstnere.
Det er en samling store kunstnernavn som Louise Borgeouis, Andy Warhol og Willem de Kooning, og presenterer ulike politiske og kulturelle bevegelser fra 1960-tallet og frem til i dag.
HVER KUNSTNER, KANSKJE hvert verk her inne, har allerede blitt løftet frem og stemplet som toneangivende og betydningsfullt – og det er de.
De har allerede fått sine seks hjerter og blitt tolket og beskrevet med ord gjennom myter og historier – og de fortjener det. Likevel er det en uhyggelig følelse, ikke begeistring, som setter seg i meg mens jeg vandrer langs hvite vegger og mesterverk.
DET LILLE OLJEMALERIET «Pain Killers, Tranquilizers, Olive» av Edward Ruscha viser realistiske gjengivelser av objektene i tittelen, svevende foran et illevarslende rødt ingenting.
Maleriet er fra 1969, men skriver seg rett inn i samtiden med en ekkel bismak.
FOR LEGEMIDDELINDUSTRIEN HAR
aldri vært en verre versting, eller hva?
Siden 1999 har overforbruket av smertestillende opioider resultert i over 400.000 overdosedødsfall, og årlig kostet 500 milliarder dollar. Dette er tall jeg innrømmer ikke å ha forstått før Thomas Seltzers UXA, hvor en krigsveteran kunne fortelle at ungdomsskole-reunionen i år ikke ble noe av, siden det kun var et par i klassen som levde rusfrie liv. Resten er døde, eller sliter seg gjennom dypt avhengige hverdager.
SÅ MENS JEG GÅR stille på lysebrunt teppe og får se det ene ikoniske verket etter det andre, kjenner jeg på en indre splittelse.
Det er så ekstremt mye Amerika i monitor. Jeg er så lei, samtidig vil jeg bare ha mer.
OG DET FÅR JEG. Overalt, hele tiden.
Om det ikke er debatter som legger til rette for demokratiets fall, er det valgkampanjer som strategisk eller ikke så strategisk bryter pandemiens smittevernregler.
Eller sinnssyke beskjeder om å «stand down – stand by», som presidentDonaldTrumpoppfordret høyreekstremistiske militser til å gjøre. Vi både fordømmer og ler av denne aggresjonen i «God’s Own Country», mens situasjonen stadig tilspisses og forverres.
UTSTILLINGEN BESTÅR AV kunstverk samlet gjennom de siste tretti år av kunstsamleren Christen Sveaas.
Jeg opplever den som enorm, for ikke å si monumental. Stolt og høyreist. Verkene står som minnesmerker til en svunnen tid, fra da den amerikanske drømmen ikke var blitt et så fælt mareritt.
DENNE TANKEN SPEILES i noen av verkene, som for eksempel i «Death in America # 5» av Steven Parrino.
Det er et stort oppspent lerret, hvor lerretsduken er delvis malt og foldet inn i seg selv. Sett forfra, minner det om en uoppredd seng. Parrino var kjent for å utføre nesten voldelige handlinger mot sine lerreter, så utstillingens uhyggelige stemning er godt til stede også i dette verket. Kanskje er det her han foreslår vi kan legge oss ned og fortsette med marerittet?
ALDRI FØR HAR jeg sett så mye Amerika på hvite vegger, i hjertet av byen. Selv om jeg liker de enkelte verkene, er jeg ikke så sikker på om jeg liker at de får henge der akkurat nå.
Det er som om Kodemuseene insisterer på å vise meg USAs storslåtthet, i en tid hvor jeg helst vil fokusere på deres feilslåtte prosjekter. Den konstante og ubehagelige bakgrunnsstøyen som kommer fra presidentvalget skaper ikke nødvendigvis en god atmosfære for å beundre postmodernismens pionérer.
Eller er det bare jeg som har fått nok?
Kilder for tallene: Center for Disease Control and Prevention/ The White House Council of Economic Advisers, oppgitt av Aftenposten, 2019