Nedleggelsen av Arna mottak må stanses
Menneskerettighetsbyen Bergen må gripe inn.
IMARS BLE det kjent at Arna mottakssenter sannsynligvis er blant de mange mottakene UDI har besluttet å legge ned.
Nå vet vi at dette blir en realitet. Det skal i stedet satses på regionale basismottak. De rundt 150 beboerne i Arna må derfor flyttes til andre steder i landet innen året er omme.
DE MENNESKELIGE kostnadene denne nedleggelsen fører til, har bare så vidt kommet til overflaten. Pandemi og fellesferie har kanskje distrahert oss fra å oppdage hvordan UDIs beslutning fratar menneskene det angår deres tilhørighet og trygghet, hverdag og fremtidshåp.
NOEN HISTORIER HAR likevel kommet frem. I sommer fortalte NRK om en av barnefamiliene som nå risikerer å splittes. En mor med to barn på henholdsvis ett og tre år, må flyttes bort fra Bergen – og dermed også bort fra far, som har arbeid og bosted i kommunen.
Treåringen viser tegn til autisme og har ikke språk. Bekymringen for hvordan han vil påvirkes av å flyttes til en ny og ukjent tilværelse – uten nærhet til far – er følgelig stor. Særlig siden den igangsatte helseoppfølgingen også blir stoppet.
FAMILIEN SØKTE UDI om alternativt mottak på bakgrunn av guttens særskilte behov, og de negative konsekvenser en splittelse innebærer for barna.
Bergen kommune var tydelige på at de ville tilrettelegge for at familien skulle få bo sammen i kommunen. Siden barn har rett til familieliv, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som angår dem, lå alt til rette for et godt utfall av saken.
MEN DA VEDTAKET nylig kom, viste UDI nok en gang sin manglende vilje til å utøve fleksibilitet i møte med vanskeligstilte mennesker. De avslo søknaden, selv om det er UDI selv som har satt familien i denne situasjonen.
Nylig ble det bestemt at mor og barn må flytte til Jæren, 250 kilometer bort fra far.
ETTER AT FAMILIEN sto frem, har flere liknende historier kommet meg for øret. Alenemødre med små barn, unge tenåringer, enslige voksne. De våger ikke å stå frem fordi de frykter konsekvensene, men alle forteller om frykt, fortvilelse og håpløshet over å nok en gang måtte bryte opp fra den hverdagen de har etablert.
Tilhørighet i lokalsamfunnet, trygghet i barnehage, mestring gjennom skole, sosialt fellesskap gjennom fritidsaktiviteter, nærhet til familie – alt tas nå ifra dem. Mange har flyttet flere ganger allerede, og hadde akkurat begynt å håpe at Bergen kunne tilby en sårt ønsket stabilitet for dem og deres barn.
SOM PSYKOLOG ER jeg svært bekymret for hva enda et brudd vil bety, for mennesker som allerede er hardt prøvet. Mennesker som allerede er sårbare eller lider betydelig overlast.
Særlig er denne bekymringen sterk, fordi mange det gjelder er små barn og unge voksne. De burde slippe ytterligere påkjenninger, eller å nok en gang måtte bygge seg selv og sin hverdag opp fra grunnen.
JEG FATTER IKKE at norske myndigheter, representert ved UDI, er villige til å ta så stor risiko på vegne av barn og unge mennesker. De har en svært vanskelig livssituasjon, men forsøker å skape seg et liv, delta på hverdagens arena og gi tilbake til lokalsamfunnet som har tatt dem så godt imot.
De lever sine liv i barnehage, skole og nærområdet så godt de kan, til tross for svært begrensede rammer. Noen er avhengige av nærhet til Bergen fordi de ikke har rett til helsehjelp, og dermed kun mottar hjelp fra frivillige ved Helsesenter for papirløse.
DE FANT FOTFESTE i en vanskelig tilværelse i livet på Arna mottak.
Nå sier UDI stopp. Å frata mennesker troen på at fremtiden også tilhører dem, er svært alvorlig.
UDI er ikke ment å være et organ som handler i strid med kunnskap om menneskers helse og behov. «Innvandringsregulering» handler ikke om å bryte ned menneskeverdet og frata folk retten til medbestemmelse, privatliv og familieliv.
NEDLEGGELSEN AV Arna mottak må øyeblikkelig stanses. Det er uforsvarlig at det ikke foreligger en tilfredsstillende plan for å ivareta de menneskene som
rammes hardest av dette, i særdeleshet barnefamilier, ungdom og mennesker med særskilte behov.
Menneskerettighetsbyen Bergen må gripe inn og sikre at disse menneskene blir beskyttet mot unødig tilleggsbelastning.
VI HAR VILJEN, kompetansen og den menneskelige omtanken UDI mangler. Dette må gjenspeiles i hvordan vi ivaretar menneskene som lever i kommunen vår.