Når 50 ikke er nok og 56 er for mange
Kommunepolitikerne bør klare å tømme asylmottakene før de åpner døren for mange flere.
DET ER LITEN TVIL om at situasjonen i de greske flyktningeleirene på øyen Lesvos er vanskelig. I september toppet det seg for de ca. 13.000 innbyggerne i Moria-leiren da greske myndigheter forsøkte å isolere 35 koronasmittede flyktninger.
I tumultene som oppsto begynte leiren å brenne og det var åpenbart det som skulle til for å vekke Europa fra den politiske koronadvalen.
EU-PRESIDENT URSULA VON der Leyen signaliserer nå en ny politikk fra EUs side. Skjønt, helt ny er den ikke. Den skal fortsatt bygge på samarbeid med tilstøtende land som Tyrkia og Libya.
Tanken er at disse landene gjennom avtale med EU tar ansvar for å stoppe migranter fra å nå europeiske grenser. Dette har vi sett litt av allerede, for eksempel ved at den libyske kystvakten plukker opp båtflyktninger og frakter dem tilbake til Libya.
FOR FLYKTNINGER OG migranter som faktisk når frem til Europa, så skal disse bli møtt med en helhetlig og enhetlig asylpolitikk fra EU-side. Om dette skal være mulig, må man bli enige om hvilke kriterier som skal til for å få innvilget opphold i et europeisk land.
Dette vil være viktig for alle EU/EØSland siden prinsippene om fri bevegelse innen Europa selvfølgelig også gjelder mennesker som har fått innvilget opphold i et EU-land etter at asylsøknaden er behandlet.
NØKKELORDET HER ER enighet. Det er mer enn tvilsomt om alle de 27 medlemslandene vil klare å oppnå enighet om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å innvilge en asylant opphold i EU.
For EU-presidenten er det også viktig at man blir enige om en ny såkalt byrdefordeling. Hvor mange flyktninger skal de enkelte land ta imot?
SELV OM DET ER de sørlige EU-land som tar imot flyktningene i første instans, er det de nordlige landene som Tyskland og Sverige at de fleste har ønsket å bosette seg i.
Svært få flyktninger har ønsket å bosette seg i østlige deler av Europa, og østlige deler av Europa har sagt blankt nei til å ta imot flyktninger overhode.
I EUROPA ER flyktning- og asylpolitikk politisk sprengstoff.
Da er det ikke lett å se hvordan de enkelte medlemslandene med sine interesser skal enes om en felles politikk som kan avhjelpe situasjonen for verdens flyktninger.
Det er også vanskelig å løse de akutte utfordringene som man særlig ser i tilknytning til leirene i Hellas.
TIL SYVENDE OG SIST koker det ned til tall både i EU og i Norge. Hvor mange skal vi ta imot?
Uavhengig av situasjonen i Hellas, skal Norge ta imot 3000 flyktninger som er anerkjent av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) til å ha et beskyttelsesbehov, såkalte overføringsflyktninger.
Tallet 3000 er politisk bestemt og ligger på samme nivå som fjoråret og det er nærmere definert hvilken gruppe flyktninger som skal hentes til Norge fra FNs flyktningeleirer hvor mange av dem har sittet i flere år.
DET ER FRA DENNE kvoten Norge har bestemt å hente 50 flyktninger fra den nå nedbrente Morialeiren. Målsetningen er å hente syriske barnefamilier som med høy sannsynlighet vil få innvilget opphold i Norge av UDI.
I møte med dramatiske tv-bilder, synes 50 stykker å være puslete. Dette har gitt seg utslag i en aksjon på sosiale medier om at «50 er ikke nok».
I BERGEN ER DET integreringsbyråd Katrine Nødtvedt fra MDG som har fått æren av å si at 50 ikke er nok. Hun mener at dette kunne Bergen bosatt alene.
AP-LEDER JONAS GAHR Støre sa dette til sitt landsstyre i september: «Det er meningsløst å si et tall. Taket 50 gir ingen mening når norske kommuner sier de har hjerterom og husrom.»
Samme dag mente han det var meningsfullt å si et tall likevel.
I MØTE MED TYSKLANDS antydning om at de kunne ta 1500 fra Moria, fant Støre det opportunt å komme opp med 150, ut fra antagelsen om at Norge har en tidels størrelse i forhold til Tyskland.
Men i den virkelige kommunale verden handler husrom om tilskudd til kommunen fra staten.
Og det er tilskuddene som skaper hjerterom og kommunale arbeidsplasser knyttet til mottak og integrering. DISSE TILSKUDDENE UTBETALES per person og for en periode på fem år.
Tilskuddene skal dekke kommunens utgifter til integrering, og det er en evig diskusjon mellom kommune og stat om tilskuddene er dekkende.
I diskusjonen om hvorvidt 50 er nok eller ei, kan man trygt ta for gitt at kommunen ikke har tenkt å ta integreringsregningen, for den mener kommunen staten skal ta.
SAMTIDIG SOM «50 er ikke nok» går sin seiersgang på sosiale medier, sitter det ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) 56 personer på norske mottak i dag som har sittet der i mer enn to år – i påvente av at en kommune skal være villig til å ta imot dem.
Det er illustrerende for situasjonen.
I Bergen er det integreringsbyråd Katrine Nødtvedt fra MDG som har fått æren av å si at 50 ikke er nok. Hun mener at dette kunne Bergen bosatt alene.
av i alt 374 personer som har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge, og som alle venter på muligheten for å begynne sitt nye liv i en norsk kommune.
I et slikt lys er det åpenbart en utfordring i seg selv å bosette de i alt 3000 overføringsflyktningene Norge har sagt de vil ta imot.
Det er lov å mene som kommunepolitiker at 50 ikke er nok, men da kan man ikke samtidig oppføre seg som om 56 er for mange.