Sugen på svineribbe? Se denne filmen først

Griser er ålreite dyr. Her får du noen av dem i en poetisk og kunstnerisk form.

Biff

Dokumentar, Norge/USA Regi: Victor Kossakovsky

1 time 33 minutter Førpremiere på Biff, vises tirsdag

13. kl. 19.45, onsdag 14. kl. 15.15 og søndag 18. kl. 17.00 Ordinær kinopremiere 25. desember

FOR Å SI DET SOM det er: Jeg har en affinitet for griser.

Jeg har møtt noen i mitt liv, og den som har opplevd en gris eller to komme springende mot en, gryntende av glede, for å bli klødd bak øret og kost og godsnakket med, vet at de har minst like mye personlighet som hunder og katter.

SAMTIDIG ER JEG IKKE sentimental. Det er heller ikke filmen.

Derfor er jeg glad for at filmskaperne ikke et øyeblikk prøver å menneskeliggjøre dyrene. Tvert imot. «Gunda» er en liten, avgrenset og vidunderlig studie av deres artsspesifikke atferd, gitt en poetisk og kunstnerisk form.

I MICHAEL POLLANS bok om kjøttproduksjon, «The Omnivore’s Dilemma» («Alteterens dilemma»), tar en storfebonde forfatteren med ut på en eng. Pollan blir bedt om å legge seg langflat på magen.

Fra dette utkikkspunktet peker bonden ut det som fra vårt ståsted bare er grønt gress og blomster, men som fra kuas perspektiv er en gigantisk buffé. Bonden gjør nøye rede for hva i buffeten kua velger først av timotei, kløver og andre godsaker. DETTE PERSPEKTIVET, KONSEKVENT i dyrenes øyehøyde og fra deres perspektiv, gjennomsyrer også «Gunda».

Den er filmet på gårder i Spania, Storbritannia og Norge. Vi følger en flokk høns idet de forlater buret for prøvende å sette føttene på ukjent grunn for første gang, blant gresstuster og greiner.

VI SER EN BØLING kyr som slippes ut på beite, hvordan de samhandler, og hvordan de gjennom fotografene Victor Kossakovsky og Egil Håskjold Larsens dvelende svart/hvitt-foto løsrives fra bølingen og blir enkeltindivider.

Og, ikke minst, følger vi avlspurka Gunda og alle ungene hennes der de kravler og krangler og koser og oinker og grynter rundt på friland på Grøstad gård i Vestfold.

TIL TIDER BLIR kanskje kamera i overkant dvelende. På sitt beste fanger det brutale øyeblikk, så vel som vidunderlige og vittige.

Jeg kommer aldri til å glemme synet av grisungene, der de plirende stikker trynet ut av huset sitt for å slurpe i seg regn. Det gjør dette til en film man kanskje må ha spesiell interesse for dyr for å se.

Men det er også en film alle dyreelskere må få med seg. Og en film alle kjøttetere bør se. Særlig nå når svineribbesesongen står for døren.

DET KAN GODT VÆRE at jeg har spist en av Gundas gørrsøte grisunger.

Jeg lever godt med det, selv om filmen har til hensikt å få oss til å reflektere kritisk over kjøttforbruket vårt.

Det er en grunn til at veganeren Joaquin Phoenix er inne som produsent. Både etisk og klimamessig er det mange gode grunner til kritisk refleksjon.

MEN OGSÅ HER går det an å knytte tilbake til Michael Pollan.

I sine undersøkelser av matproduksjon konkluderer han i tråd med Linda Eides credo, som jeg har gjort til mitt: «Du skal ikkje ete mat du ikkje kan sjå i augene».

Akkurat der treffer Gundas blikk oss med stor kraft.

BERGENS TIDENDE ONSDAG 14. OKTOBER 2020

FOTO: ARTHAUS Med avlspurken Gunda i sentrum, greier denne filmen både å være kunstnerisk vellykket og poetisk, og å sette søkelys på dyrenes egenart og rolle i matproduksjonen – uten å moralisere, mener BTs anmelder.

FOTO: ARTHAUS En av rollene i filmen spilles av en litt funksjonshemmet høne. Lar hun seg stoppe av at hun bare har ett bein? Å nei da.