Her bør dagens husbyggere hente inspirasjon
Vet du hvorfor vi bor som vi bor? Denne boken viser hvordan vestlandshusene ble så særpreget.
HHHHH H«Vestlandshus» Sakprosa Skald forlag
HØYRES stortingsrepresentant Stefan Heggelund gikk nylig ut og klaget over at alle nye byggverk ligner hverandre og mangler særpreg, spesielt det som bygges i byene.
Utspillet gjør bøkene til Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth svært så relevante for samfunnsdebatten.
FOR HVIS HEGGELUNDS drøm om at byggverk i større grad skal ta farge av omgivelsene og få mer særpreg, hvor skal man hente inspirasjon fra?
Å lese bøkene til Røyrane og Apneseth er et utmerket sted å begynne. «VESTLANDSHUS» KAN LESES som fjerde bind i et pågående prosjekt som dokumenterer en kulturhistorisk arv.
Den arven er folk flest kanskje ikke klar over, nemlig vestlandske byggverk som finner sin form i kontakt med omgivelsene.
Når omgivelsene endrer seg, slik som oppløsningen av gamle dagers klyngetun, endrer byggverkene seg også.
I EN FIN BLANDING
av fotografier og tekst setter boken det vestlandske våningshuset i en større, kulturhistorisk sammenheng.
Boken lykkes godt med å fremstille våningshuset som et slags trinn på en utviklingsstige fra gamle dagers røykstove.
Den vestlandske byggeskikken med å koble sammen små stuer til større stuer, lemstover som det ble kalt, gjorde at hus vokste i høyde og lengde. Disse ble kalt våningshus.
BOKEN ER RIKT illustrert med fotografier av en rekke våningshus som eksisterer den dag i dag.
Her er både helsides foto av fasader, bilder av interiøret i mange enkelthus, og en mengde mindre fotografier.
FORFATTER OG FOTOGRAF
har reist rundt på Vestlandet, Sunnmøre og Jæren.
Fusa og Osterøy er godt representert med flere våningshus, som Nestunet på Nes med sine flotte dører, og det gamle huset på Auestad i Eikelandsosen som er i ferd med å bli pusset opp.
RØYRANES TEKSTER BYR
som vanlig på en smakfull blanding av reportasje, historikk og små anekdoter om folk som har bodd i ulike våningshus.
Fotograf Apneseth er god til å få frem at våningshusene faktisk befinner seg i typiske vestlandske naturomgivelser, noe som innebærer at steile bakker og høye fjell ofte er synlige. Her er mer spredte furutrær enn tettvokst skog.
Samtidig er det noe hverdagslig og lite oppstyltet over fotografiene. Vi ser like mange brukshus som museumsgjenstander.
MIN PERSONLIGE FAVORITT
blant de mange våningshusene er skøyteløper Per Ivar Moes fantastiske barndomshjem Ytstetunet i Stordal på Sunnmøre.
De torvtekte husklyngene er fotografert om høsten, med gyldengult stråtak og rosalilla husvegger som glir over i grått.
Det prisbelønte Ytstestad ser ut som den har grodd opp fra selve jorden. Hvis slike våningshus inspirerer til arkitektonisk nytenkning har vi mye godt i vente.
BÅDE «VESTLANDSHUS» OG de tidligere bøkene til Røyrane og Apneseth er folkeopplysning av beste merke.
En av hensiktene er å gi folk flest lyst til å ta vare på gamle bygninger i stedet for å rive dem, og boken har flere eksempler på driftige mennesker som bygger om våningshus og gir dem nytt liv.
HØYREPOLITIKER HEGGELUND
har kanskje et poeng med utspillet sitt.
Denne boken får frem at det allerede eksisterer en lang tradisjon på Vestlandet med å bygge hus som er i kontakt med omgivelsene. Derfor er den et godt innlegg i debatten.