Vestlandsgrøssere med variabel gåsehudfaktor
En moderne hulder og et gjenferd i sorg skal få fart på yngre som er leie av å lese.
SPENNENDE OG LETTLESTE ungdomsromaner på nynorsk er sjelden vare.
«Grøss og gru»-serien til Samlaget dekker et stort behov – ikke minst i skolen. Bøkene skal kunne leses også av unge som sliter med lesing, som strever med nynorsk eller som lett kjeder seg med en bok.
DET MERKES AT Atle Hansen har skrevet både lettlest og spennende for unge før.
I «Eg har venta på deg» er som om han ikke må anstrenge seg det minste for å beherske dette minimalistiske konseptet.
De korte setningene og et begrenset antall sider er alt han trenger for å skape uhygge i det gamle huset moren til Simon har arvet, der søsteren kan høre gråt fra tårnrommet om natten.
naturligvis også at stordabuen skriver om et kystmiljø han kjenner godt, med naust og båt og «det minste kjøpesenteret som finst».
Her dukker en mystisk jente opp som viser seg å ha forbindelse til en tragedie som utspilte seg i huset for mange år siden. Hva er det fortiden skjuler – og hva vil gjenferdet med Simon?
SELMA LØNNING AARØ fra Stord er derimot ny i sjangeren. Også hun velger ordene med omhu, men her er konstruksjonen lettere å få øye på.
Egentlig er det påfallende hvor likt bøkene er bygd opp. Også i «Bergtatt» flytter hovedpersonen, Leo, til et hus moren har arvet langt fra byen. Både Simon og Leos familier skjuler en tragedie mødrene nødig snakker om.
Begge guttene blir forført av en mystisk jente som muligens har lumske hensikter, og begge blir advart mot å ha kontakt med henne av en sær gamling med greie på overnaturlige krefter.
SELV OM BEGGE bøkene altså virker noe oppskriftsbaserte, kommer Hansens «Eg har venta på deg» best ut.
Kanskje skyldes det at Lønning Aarø bruker litt lengre tid før noe virkelig medrivende skjer. Kanskje skyldes det at hun ikke skriver fullt så godt om skogen som Hansen skriver om havet.
I STEDET FOR GJENFERD, henter hun sin uhygge fra norsk folketro. Hun har rett og slett plassert en moderne hulder i 10. klassen til Leo.
Den hete scenen der Leo oppdager hulderens hale, er et klart høydepunkt.
HISTORIEN BRYTER FORFRISKENDE med den tradisjonelle forventningen vi har til slike mytologiske skapninger. Istedet for å lokke Leo med ned til de underjordiske, ber hun om hjelp for å unnslippe dem.
Dermed blir «Bergtatt» mer en frigjøringskamp enn en grøsser. Hadde jeg enda fått vite mer om uhyggen hun rømmer fra.
Jeg får en kreativ mytologisk innføring i huldrenes opprinnelse, men jeg får ikke gåsehud.
PROBLEMET I DETTE korte formatet er at jeg ikke helt rekker å bli godt nok kjent med personene til virkelig å bry meg om hvordan det går med dem.
Men så er nok forfatterne svært bevisste på at de henvender seg til utålmodige lesere med stort behov for ytre handling. Det viktigste er dermed å få plottet til å gå opp.
Hansen forklarer riktig nok sammenhengene mellom nåtid og fortid så tydelig at lite overlates til fantasien. Men dermed sikrer han seg at selv utrente lesere kan henge med.
FOR MEG GA BEGGE bøkene fine leseopplevelser. Men de var av det slaget som er fort glemt.
Bokanmelder
BERGENS TIDENDE FREDAG 16. OKTOBER 2020