Nært og vakkert fra Annie
Annies etterlengtede comebackplate er nær, vakker og velkomponert.
EN GOD POPULÆRMUSIKALSK plate kan være så mangt. Det kan være et ungdommelig overskudd av «her og nå», en fordømt fengende samling låter, musikalsk nyvinnende krumspring, inspirert rendyrking av gamle former – det er vel strengt tatt bare, med fare for å lyde klisjefull, fantasien og enkelte løse sjangerbestemmelser som setter grenser.
Annies comebackplate er både fordømt fengende og inspirert i sin rendyrking av gjenkjennelige elementer fra synthpopen, men det er ikke her platens virkelige styrke ligger. «Dark Hearts» er i høyeste grad en studie i tapserfaringen, ikke bare på det lyriske plan, men også som musikalsk uttrykk.
«Dark Hearts» Annie Melody (pop)
Her vekkes virkelig popmusikkens evige flørt med det nostalgiske til live. Atmosfæriske synther og nostalgiske virkemidler fargelegger albumets tilbakeskuende, blåtonende landskap av både konkret og utflytende lengsel, bundet sammen til det som tidvis er enestående god norsk popmusikk – vakkert, intimt og fengende.
PLATEN ÅPNER GLIMRENDE, og slipper egentlig aldri taket før mot slutten. «In Heaven» med sine flotte gitarlinjer, drivende bass og kjølige vokal er intet mindre enn rent popgull, med et monumentalt refreng til å toppe det hele. Annies krystallklare vokal lyder nærmest engleaktig og legger seg oppå stemningsfulle vegger av synth i en intens lengselsskildring – det hele er rett og slett en vakker musikkopplevelse.
Oppfølgingslåten «The Streets Where I Belong» følger det samme tematiske sporet, dog i en mer prosaisk, eksplisitt nostalgisk form både lyrisk og musikalsk. Låten beveger seg i et gjenkjennelig 80-talls landskap, med et driv som ikke er rent ulik datidens utgave av Bruce Springsteen, hvor Annie erindrer dagene hun delte med Tore «Erot» Krokenes, hennes kjæreste som gikk bort bare 23 år gammel.
En svært god låt det er vanskelig å ikke la seg røre av.
ENDA BEDRE BLIR DET, utrolig nok, i tredjesingelen «Dark Hearts». Hvis åpningssporet var popgull, er dette det lekreste av popibenholt. Medrivende og seig som et dansegulv som går for fort for ens eget avsondrede, isolerte sortsinn. Låten ligger, sannsynligvis ufrivillig, tett på Kents «Töntarna» hva angår struktur og virkemidler, dog er Annies låt vesentlig sterkere enn de mollstemte svenskene.
Kruttsterke er også de følgende låtene. «Miracle Mile» låter som en solnedgang i et parallelt univers, hvor ingen hus finnes, bare landevei og silhuetten av ansiktet til den elskede som lyser melankolsk på horisonten sammen med rulleteksten, akkompagnert av svevende synth, drømmende vokal og en herlig, supercheezy gitarsolo. «Forever 92» opererer også i dette nostalgiske landskapet, så også den kruttsterke singelen «American Cars», selv om sistnevnte en atskillig mer stilsikker, sofistikert affære.
«Corridors of Time» og «Mermaids Dream» er gode poplåter, som med sin bruk av spoken word kan minne om den britiske duoen Real Lies. Albumets eneste svakhetspunkt er den noe daffe affæren «Stay Tomorrow» som med fordel kunne vært strøket, selv om den på ingen måte er dårlig. «The Untold Story» og avsluttende «It’s Finally Over» har også noe uforløst over seg.
MEN DISSE INNVENDINGENE er ikke viktige. Annie har levert et bemerkelsesverdig bra album, som i stor grad lykkes i det meste det forsøker seg på. Det er vakkert, rørende og forførende – popmusikk på sitt beste.