BIFF: Utsøkt fortelling om kvinners lengsler og begjær, mener BTs anmelder om «The World to Come».
Dette er den vakreste filmen jeg har sett på lenge.
Drama, USA
Regi: Mona Fastvold
1 time 38 minutter Avslutningsfilm på årets Biff Vises fredag, lørdag og søndag
EKTEPARET ABIGAIL OG Dyer fører regnskap med alt. Men sorgen og gleden lar seg vanskelig regnskapsføre.
Kontoen for sorg er nok likevel den mest omfattende for Abigails del. Frem til Tallie flytter inn på nabogården sammen med mannen sin.
ABIGAIL FØRER OGSÅ dagbok. Visuelt og dramaturgisk utgjør den filmens rammeverk og voiceover, noe som gjør dette til en utpreget litterær film. Uten at det virker forstyrrende.
For om noe, er dette et visuelt aldeles utsøkt verk. André Chemetoffs kamera metter filmen med maleriske bilder som henter dybde og glød fra skygger og lys, fra 1850-tallets bondeinteriører og et inntakende, men også krevende naturlandskap.
Dette er kanskje den vakreste filmen jeg har sett siden Céline Sciammas «Portrett av en kvinne i flammer».
DE TO FILMENE har også tematiske likheter. Begge handler om kvinners drøm om noe større.
Lengselen etter å bryte ut av stengslene samtiden setter for dem. Begge handler om kvinner som elsker og begjærer hverandre.
I «THE WORLD TO COME»
handler det også om å møtes intellektuelt og å ha omsorg for hverandre – to størrelser det av forskjellige grunner er liten plass til i deres respektive ekteskap.
Dyer (Casey Affleck) og Abigails ekteskap preges av hardt arbeid, ofte karrig slit, og av sorgen etter datteren som døde. Over Finnie (Christopher Abbott) og Tallies ekteskap hviler et annet mørke.
MONA FASTVOLD REGIDEBUTERTE i 2014 med «Søvngjengeren», og skrev manus til «Vox Lux» sammen med ektemannen og regissøren Brady Corbet.
Med «The World to Come» går hun stilsikkert inn i et helt annet leie.
FILMEN BYGGER PÅ en novelle av Jim Shepard, som selv har skrevet manus sammen en annen novellist, Ron Hansen («The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford»).
Den novellistiske presisjonen setter et markant preg på filmen, slik også de ulike årstidene og emosjonelle vekslingene gjør det. Resultatet er en film som både er lyrisk og stemningsmettet.
Her bidrar også Daniel Blumbergs musikk, av og til på grensen til påtrengende, men som oftest i et nesten organisk samspill med kreftene som utspiller seg på lerretet, menneskelig, følelsesmessig og i naturen.
STERKEST INNTRYKK GJØR
likevel det intime og glødende samspillet mellom Katherine Waterston og Vanessa Kirby.
Waterston er kjent fra blant annet «Amundsen» og «Fabeldyr og hvor de er å finne», Kirby huskes særlig for rollen som prinsesse Margaret i «The Crown».
HER UTGJØR DE motsetningene som tiltrekker hverandre. Waterstons Abigail som den mørke, innesluttede og sjenerte, med et ansikt og et uttrykk som forvandles fullstendig når hun en sjelden gang smiler.
Kirbys Tallie som den utadvendte, glødende i sinn og skinn, med en nesten magnetisk tiltrekningskraft.
Å SKILDRE DENNE
kjærlighetshistorien innenfor sin tid og sine rammer, byr på mange fallgruver.
Fastvold unngår dem alle. Uten å bli anakronistisk, lar hun den hvile nettopp i sin tid, med alt hva det innebærer av patriarkalske og religiøse strukturer.
Håpet ligger i tittelen. En annen verden er mulig.