ANNE ROKKAN: Kanskje hadde flere engasjert seg for aktiv dødshjelp dersom døden var en erfaring man kunne vende tilbake fra.
ONSDAG BLE BOKEN «Kongen forteller» sluppet. Her kommenterer kongen debatten om aktiv dødshjelp. «Skremmende», kaller han den.
Vi får tilgi Hans Majestet for å mene at samtidens liberale spørsmål er ubehagelige. Det er likevel tvingende nødvendig å diskutere dem.
I befolkningen er 77 prosent positive til at de som ønsker seg det skal få tilbud om assistert dødshjelp, i følge fjorårets meningsmåling fra Ipsos.
Andelen har vært stigende i mange år, og reflekterer folkets nøkterne forhold til følgende realitet: Døden er en del av livet. Den bør gjøres mest mulig levelig, slik som resten av det.
AKTIV DØDSHJELP KAN bety to ting: Assistert selvmord, som for eksempel å skrive ut en dødelig dose medikamenter pasienten selv inntar. Eller eutanasi, som innebærer at helsepersonell gir en dødelig medikamentell behandling.
Aktiv dødshjelp innebærer derimot ikke å ta livet av noen som ikke selv har bedt om det, eller er i stand til å be om det – såkalt barmhjertighetsdrap. Dette er det ingen som er for.
Flere land i verden tilbyr i dag aktiv dødshjelp. Det eneste landet som åpner for utenlandske statsborgere, er Sveits. Tilbudet benyttes av mange – også nordmenn.
NYLIG FORTALTE NRK historien til Torgeir Djønne Lian. Han led av en sjelden muskelsykdom som ødela kroppens funksjoner, og ble stadig dårligere.
Takket være foreldre som forstod og respekterte sønnens ønsker, fikk Torgeir hjelp til å avslutte sitt liv i Sveits. Han ønsket ikke å leve det livet som ventet ham, lenket til sengen, uten taleevne.
Foreldrene forteller at dette ga Torgeir og familien ro de siste årene han valgte å leve.
VILKÅRLIGHET PREGER LIVENE våre på så mange måter. Alvorlig sykdom, ulykker, fødsel og alderdom – som samfunn snakker vi mye om trygghet og verdighet i sårbare situasjoner.
Døden er en av disse skjøre hendelsene. Selv om vårt fantastiske helsevesen er gode på lindring, kommer det til et punkt hvor man lite kan gjøre for å hjelpe.
Det er her aktiv dødshjelp er et etterlengtet tilbud for mange. Å være prisgitt naturen er ikke lenger vår eneste mulighet.
Enten det er snakk om å avslutte et liv med sterkt hemmende eller smertefull sykdom, eller å forkorte et dødsleie, er det fullt forståelig at noen ønsker seg forutsigbarhet.
Akkurat slik det er forståelig at andre ikke ønsker det.
MANGE MOTSTANDERE ER bekymret for hva aktiv dødshjelp vil gjøre med samfunnet.
Spesielt er sårbare grupper urolig for hvilke implikasjoner en lovendring vil få for dem: Hvordan er det å leve med en diagnose som myndighetene mener kvalifiserer til dødshjelp?
Blir det vanskeligere å ta imot omfattende omsorg på samfunnets regning?
Vil eldre føle seg som en byrde?
BLANT LEGER ER et klart flertall negative til aktiv dødshjelp.
Ikke bare rokker praksisen ved den grunnleggende eden om å hjelpe og redde liv, men debatten krever også at vi tar stilling til en rekke praktiske spørsmål.
Hvordan sette kriterier for hvem som skal få hjelp til å dø? Hvem skal avgjøre hvorvidt en pasient oppfyller dem? Og hvem skal utføre selve handlingen?
Selv om en aldri kan se het bort fra utfordringene, finnes mange måter å imøtekomme dem på.
for å få innvilget døds
DET SKAL MYE TIL hjelp.
Det mest grunnleggende prinsippet er at det bare er pasienter som sterkt ønsker seg dødshjelp som skal få det, og vi har allerede klare retningslinjer for hva som skal til for å definere samtykkekompetanse.
Omfattende psykologisk utredning kartlegger pasientens virkelige motivasjon, slik at press fra omstendigheter utelukkes.
Urolige eldre vil rett og slett ikke få det innvilget.
Mange land har «uutholdelige smerter» og «ingen utsikter til bedring» som ufravikelige krav, og pasientens situasjon skal vurderes av to uavhengige leger.
Leger som ikke ønsker å tilby dødshjelp, kan selvsagt reservere seg.
ET ANNET VIKTIG verdispørsmål har gitt oss verdifull erfaring: abortsaken.
Dette spørsmålet har bydd på mange av de samme utfordringene: Prinsipielle motstandere, medisinske avveininger, leger som ønsker reservasjonsrett, sårbare grupper som frykter et sorteringssamfunn.
Hensynet til individets rett til å råde over egen kropp har trumfet dem alle. Det betyr likevel ikke at hvem som helst, når som helst, kan bestille en abort.
VI HAR RAMMET INN rettigheten i vilkår og krav, og beskyttet helsepersonell som ikke ønsker delaktighet.
For tvilstilfeller, abort etter 12. uke, vurderes saken av en nemnd. Kvinnens livssituasjon, sosiale forhold, helse og personlige ønsker hensyntas.
Noen ganger blir svaret ja. Andre ganger nei.
Også i spørsmålet om kostbar, men livreddende medisin, sitter enkeltmennesker i en nemnd og bestemmer hvem som skal få muligheten til å leve.
Det er en illusjon at helsevesenet ikke allerede er herre over liv og død i dette landet.
Hvordan sette kriterier for hvem som skal få hjelp til å dø?
POLITISK ER DET KUN Frp og enkelte ungdomspartier som har gått inn for aktiv dødshjelp, selv om befolkningen er positiv.
For de fleste av oss er døden tross alt et relativt fjernt problem, og av naturlige årsaker finnes det ikke interessegrupper bestående av noen som faktisk har opplevd den.
Kanskje hadde flere engasjert seg for aktiv dødshjelp dersom døden var en erfaring man kunne vende tilbake fra.
I dag er det bare de mest ressurssterke av oss som får muligheten til å planlegge livets siste fase.
AKTIV DØDSHJELP ER IKKE en lettvint løsning. Det er konsekvensen av et realistisk og ærlig syn på hva døden innebærer.
Som avdøde Inger Staff-Poulsen skrev i et lesverdig innlegg i Dagbladet i fjor:
«Døden er glad i det morbide, det langsomme, og bare sjelden får mennesket sovne uvitende inn i ly av natten.»
Å «sovne stille inn» er først og fremst noe vi liker å skrive i annonsen etter at det hele er overstått.
FOR Å UNNGÅ DET hun fryktet ble måneder med sykehusinnleggelser, smerter, inhumane episoder og angst, forsøkte kreftsyke Staff-Poulsen å ta sitt eget liv.
Til sin egen fortvilelse ble hun funnet og holdt i live, før hun etter utskrivelse fullførte selvmordet.
Staff-Poulsens enkemann støttet hennes sterke ønske om en smertefri død, og skriver i en epilog til innlegget at han hadde unnet henne å få avslutte livet på et verdigere vis.
DET ER TYDELIG AT han ikke deler Kongens oppfatning av hva som i realiteten truer menneskeverdet.
Det gjør ikke den norske befolkning heller.
Vi trenger, og fortjener, et helsetilbud som inkluderer døden – og som er mer tilpasset virkeligheten enn legeetikkens ellers edle prinsipper.