Til valg i en tid med sosial uro og strenge koronatiltak
Latin-Amerika går til valg under den største økonomiske krisen på 100 år. Hva vil pandemiens dystre konsekvenser betyr for utfallene av regionens mange kommende valg?
anne.sorensen@pol.dk
Midt under en koronapandemi som tilsynelatende er ustoppelig, den verste økonomiske krisen på 100 år og en ny oppblussing av siste års sosiale uroligheter i flere land, står Latin-Amerika overfor en lang rekke president- og parlamentsvalg det kommende året.
Søndag skal Bolivia velge både ny president og et parlament etter at valget ble utsatt to ganger som følge av covid-19.
Uken etter skal chilenerne til urnene for å beslutte om landet skal få en ny grunnlov for å erstatte den gamle fra 1980 under general Augusto Pinochets militærdiktatur. Chile skal også velge president neste år, og det samme skal Peru, Ecuador, Nicaragua og Honduras.
Det er dessuten mellomvalg i Mexico, Argentina og El Salvador. Angivelig skal Venezuela også velge nytt parlament i desember, men det er fortsatt usikkert om valget overhodet vil finne sted, ettersom regjering og opposisjon ikke greier å bli enige om betingelsene.
Vanskelige smitteverntiltak Over alt i regionen har pandemien bitt seg fast, selv om mange regjeringer har iverksatt strenge forholdsregler som karantene, stenging av restauranter, portforbud om natten, og naturligvis krav om munnbind og sosial avstand.
Men i land hvor store deler av befolkningen lever fra hånd til munn og uten sosialt sikkerhetsnett eller hjelpepakker, er det vanskelig å holde folk innendørs. Svake helsesystem kompliserer situasjonen, og det samme gjør folks generelle mistillit til politikerne. Regjeringer er i villrede og gir uklare meldinger.
Samtidig er befolkningenes tålmodighet på bristepunktet, og desperasjonen er økende.
Pandemien gjør vondt verre Allerede før korona var mange latinamerikanske lands økonomier sterkt svekket. Det skyldtes delvis at regionens største eksportvare, råstoffer, har opplevd prisfall, og delvis at sosiale opptøyer blant annet i Chile, Ecuador og Colombia har svekket investeringslysten.
Pandemien har tilføyd enda et par slag, som riktignok varierer i styrke fra land til land. Først og fremst usikkerheten om hvorvidt Kinas normalt umettelige appetitt på råstoffer vil fortsette. Men også uvissheten om hvorvidt turismen vil vende tilbake, og i så fall i hvilken form.
Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, Cepal, som holder til i Chile, vil pandemien kaste regjeringene ut i den verste økonomiske nedturen på 120 år. I gjennomsnitt vil bruttonasjonalprodukt falle med neste ti prosent, og fattigdommen vil øke eksplosivt i en region hvor den sosiale ulikheten allerede er øverst i verden.
I tillegg kan man risikere
arbeidsløshet helt oppe i 13,5 prosent. Verken under finanskrisen i 2008 eller på 1980-tallet, som ellers regnes som «det tapte tiåret» i Latin-Amerika, var tallene så høye.
Cepal ser for seg at LatinAmerikas eksport vil falle med 23 prosent, fordi utlandets etterspørsel faller, mens importen vil falle tilsvarende fordi kjøpekraften hjemme vil svekkes tilsvarende. Fallet i eksporten vil spesielt ramme landene som lever av å eksportere energi, og i mindre grad de som selger matvarer og metaller.
Banksektoren er robust
Den gode nyheten er at banksektoren i samtlige land virker robust. Inntil videre har den holdt stand uten krisetegn, hvilket lover godt for en eventuell rask gjenoppbygging når krisen har lagt seg. Bortsett fra i Venezuela og Argentina har inflasjonen også holdt seg i ro.
Både Cepal og Det internasjonale pengefondet (IMF) advarer landene mot å føre en stram finanspolitikk og innføre strukturtilpasningsprogrammer, slik vi så på 1980-tallet. Noe var absolutt nødvendig, men i mange land førte de strenge tiltakene til økt fattigdom. Denne gangen skal pengene ut til folk, og det bør investeres fra statens side, mener de to institusjonene.
Problemet for Latin-Amerika er at statene ikke råder over nok skatteinntekter til å dekke offentlige utgifter. Det er ikke noen nyhet, men til gjengjeld en utfordring landene burde ha løst for lenge siden, mener Cepal.
«Oppgaven er ikke bare å øke skattetrykket, men å gjøre det progressivt slik at skattesystemet bidrar til å redusere regionens store ulikheter», sa Cepals leder, Alicia Bárcena, nylig da hun presenterte organisasjonens syn på situasjonen.
Velgernes spørsmål før valg Men hva betyr de dystre utsiktene for Latin-Amerikas skrøpelige demokrati og alle de kommende valgene?
Den dominikanske republikk er foreløpig det eneste landet som har avholdt valg under pandemien. Der vant opposisjonens kandidat med 53 prosent av stemmene.
Velgerne vil måtte stille seg noen spørsmål før de stemmer, sier Cynthis Arnson, leder av Latin-Amerika-programmet i tenketanken Wilson Center, til den spanske avisen El Pais.
«Hvor godt har regjeringene håndtert pandemien? Et viktig tema er korrupsjonen, og vi har allerede sett skamløse eksempler på at myndighetene har favorisert vennene sine med krisepakker som i denne situasjonen skulle hjelpe befolkningen i land som Brasil, Ecuador, Mexico og Bolivia. Det har skjedd før at raseri over korrupsjon avgjør et valg», sier hun.
Det andre spørsmålet er ifølge Arnson hva regjeringene har tenkt å gjøre med økonomien. Blir en likere fordeling av godene et valgtema, og vil vi i så fall oppleve at populister fra både høyre og venstre love velgerne alt mulig?
Autoritære tilbøyeligheter En annen fare er at tidligere tiders autoritære trekk stiger til overflaten igjen. I Latin-Amerika ligger autoritære tilbøyeligheter aldri langt under overflaten, og før søndagens kompliserte valg i Bolivia har den midlertidige regjeringen, som i fjor avsatte landets mangeårige president, Evo Morales, mobilisert både hæren og politiet til å samarbeide med valgmyndighetene.
Samtidig lar den sosiale bevegelsen høre fra seg igjen etter å ha vært i koronadvale. Med de siste årenes sosiale protester i Chile, Argentina, Mexico og Colombia er de blitt en faktor man må regne med. Det gjelder også feminismen. Den kommer vi til å høre mer fra.