Den gravalvorlige komikeren
For managerstjernen Carlo Ancelotti (61) er det fire ting som gjelder i livet: Mat. Drikke. Humor. Fotball. I den rekkefølgen.
Han enser den alvorlige stemningen i garderoben.
Ser de alvorstunge ansiktene til sine spillere. Hører at det er like stille i motstanderlagets garderobe.
Da tenker Carlo Ancelotti på en svensk fotballegende.
Så forteller han rolig om forrige søndagsmiddag, starter på en avhandling om hva som skiller dårlig og god rødvin, før han forteller en vits som får spillerne til å brøle av latter.
Klar for Liverpool-derby
Slik pleier Carlo Ancelotti, italieneren med den imponerende merittlisten, å få verdens største fotballstjerner til å slappe av før de skal spille sine viktigste fotballkamper.
Fire kamper er spilt av Premier League-sesongen. Ancelotti og Everton har vunnet alle fire og topper tabellen før de lørdag formiddag møter byrival og regjerende seriemester Liverpool i det prestisjetunge Merseyside-derbyet.
Mange peker på nettopp Ancelotti, nylig kåret til månedens manager i Premier League, når de skal forklare Evertons imponerende sesongstart.
Uansett hvordan det går mot Liverpool, har Ancelotti klart å gjenreise stoltheten i Everton.
Og det er neppe tilfeldig at det er han som har klart det.
For du skal lete litt for å finne en mer merittert person i fotballbransjen enn den 61 år gamle italieneren.
To Champions League-titler og tre seriegull som spiller.
Tre Champions League-titler og tre seriegull som manager i tre forskjellige land.
Han har vært sjefen til verdens største fotballstjerner i Juventus, Milan, Chelsea, Paris SaintGermain, Real Madrid, Napoli – og nå er han altså i Everton.
Den rolige manageren
Det finnes forskjellige trenertyper i fotballbransjen, og ingen av dem er like.
● Pep Guardiola er den store tenkeren.
● Jürgen Klopp er den joviale klemmeren.
● José Mourinho er den kyniske vinneren.
● Diego Simeone er den energiske innpiskeren.
Carlo Ancelotti, da?
Han har kanskje litt av alt. Men han virker roligere. Det er vanskeligere å putte Ancelotti i en bås.
Ved første øyekast virker den gråhårede italieneren gravalvorlig og ukarismatisk, der han står med hevede øyenbryn og bekymrede rynker i ansiktet på sidelinjen.
Det er sjelden store krumspring. Få jubelscener. Nesten aldri i krangel med dommerne.
Ancelotti kan virke kjedelig. Men dem som kjenner 61-åringen, vet bedre.
«Når han snakker i garderoben og i spillermøter, er Carletto den han alltid har vært: En komiker uten sidestykke. Han klarer å slå en spøk også før Champions League-finaler. Han snakker om søndagsmiddager, han hever øyenbrynet, og får oss til å slappe av så mye at vi går ut og vinner kampen. Folk tror at trenere må holde tårevåte taler til laget før de store kampene – og fakta er at det har kommet mange tårer i slike situasjoner. Men det har vært fordi vi har grått av latter», skriver hans gamle elev fra Milan-tiden, Paulo Maldini, i
forordet til 2010-biografien Carlo Ancelotti: The Beautiful Game of an Ordinary Genius.
Inspirert av svensk legende Maldini beskriver sin gamle trener som en hysterisk morsom person der en god latter, god vin og en god middag er minst like viktig som fotball.
Men Ancelotti hadde aldri vært i nærheten av å bli en så merittert trener uten enorm fotballkompetanse og en egen evne til å temme de store stjernene og egoene i verdens viktigste fotballgarderober.
Maldini peker på den avslappede tilnærmingen som er forklaring til at de største lytter til Ancelotti.
Selv gir Ancelotti sin svenske mentor, Milan-legenden Nils Liedholm, mye av æren. Han vant fire seriegull som spiller med Milan på 1950-tallet og var trener for Ancelotti på starten av 1980-tallet. Sammen vant de Serie A i 1983. «Liedholm kunne også vært stand-up-komiker. Han bestemte seg for å dele de to rollene: Han gjorde om garderoben til sin scene. Han var en ekstraordinær person. Han kunne få deg til å gapskratte, samtidig som hans indre ro forbløffet deg.»
Liedholm gjorde Ancelotti til seriemester og landslagsspiller.
Og før hver økt som trener har italieneren latt seg inspirere av svensken.
Beckham og Spice Girls
Uten Liedholm er det ikke utenkelig at Ancelotti hadde blitt kokk eller drevet restaurant.
For i nesten hvert kapittel i biografien får mat og drikke sentrale passasjer.
Som da Milan-trener Ancelotti i 2009 tok med seg David Beckham de 120 kilometerne til en gourmetrestaurant i Parma, parmesanbyen som også er base for pastaprodusenten Barillas.
«Fotball er som å spise lunsj med dine venner. Desto mer du spiser, jo mer sulten blir du», skriver Ancelotti.
En kveld nektet Beckham å forlate restauranten. Ancelotti insisterte på at de måtte dra.
«Vær så snill, én rett til», tryglet Beckham.
Ancelotti hevder han vurderte å ringe til politiet for å få stjernespilleren med seg hjem, at håndjern var det eneste som kunne stoppe engelskmannen fra å stappe mer tortellini inn i munnen.
Men Ancelotti klarte å overbevise Beckham om å dra, med denne ene setningen:
«Hør her David, hvis vi ikke drar fra restauranten nå, kommer jeg til å arrangere en ny reunion-turné for Spice Girls.»
David Beckham reiste seg og forlot restauranten umiddelbart.
Sluttet fred med Mourinho Ancelotti ser ut til å komme overens med nesten hvem som helst. Også José Mourinho, som han riktignok hadde noen verbale fighter med da portugiseren ledet Inter og Ancelotti var sjef hos rivalen Milan.
De likte ikke hverandre spesielt godt. Men det skulle endre seg.
I 2010 møtte Inter-trener Mourinho sin gamle klubb Chelsea i Champions League-finalen. Hvem som ledet Chelsea? Ancelotti.
De møttes i korridorene på San Siro før den første kampen. De tok hverandre i hånden og ble enige om at de aldri skulle krangle mer.
«Seks ord, et håndtrykk, i løpet av 10 sekunder var vi enige.»
Mourinho vant kvartfinalen og hele Champions League. Men Ancelotti tok det som en mann.
«Jeg tror aldri at José og jeg blir nære venner, men vi har en reell og gjensidig respekt for hverandre.»
Da Ancelotti vant Premier League med Chelsea, tikket det inn en kort tekstmelding fra Mourinho: «Champagne.»
Da Mourinho vant Serie A en uke senere, kom svaret fra Ancelotti:
«Champagne, men ikke for mye.»
Sjokket i Istanbul
Ancelotti har vunnet alt som er å vinne som klubbtrener. Men det er ett tap som aldri vil bli glemt.
Nederlaget for Liverpool i Champions League-finalen i Istanbul 25. mai 2005, da Milan ledet 3–0 ved pause. Milan var så sikre på seier, at de spillerne som ikke var i troppen, tok på seg «champions-skjorter» under det offisielle antrekket.
«Jeg virkelig hater slagordet «ingenting er umulig», for det slo hardt mot oss den kvelden. Vi ble selv vårt verste mareritt. Verden ble snudd på hodet. Sekundene og minuttene begynte å gå feil vei. Vi var på vei inn i engelske bookmakeres drømmeverden, og vel så det. Hadde vi veddet mot oss selv, ville vi blitt rikere enn hva vi allerede er. 3–1, 3–2, 3–3. Jeg kunne ikke tro det. Det kunne ikke skje. Jeg var paralysert, jeg rakk ikke å reagere. Ingenting ga mening. På 360 sekunder hadde skjebnen snudd retningen på kampen 180 grader. Lyset ble slått av, vi rakk ikke å avverge katastrofen, vi klarte aldri å komme oss i dekning.»
Nå har Ancelotti muligheten til å si takk for sist til Liverpool. For Everton på Goodison.
Men uansett utfall av byderbyet kommer «Carletto» Ancelotti til å unne seg en god middag og dyr rødvin.