Isdalskvinnen hadde fortjent en mer engasjerende forestilling
«Røyk over Isdalen» prøver for hardt å være morsom, men drukner i fjas. de røykla saken og henla det som et selvmord. Noe som i dag viser seg å være tvilsomt.
MEN FORESTILLINGEN er ikke først og fremst en kritikk av politiet, den er først og fremst en kritikk av NRK.
Serien «Gåten i Isdalen» fra 2016 fikk mye oppmerksomhet og ble til og med en podkast på BBC. Med dramatiske virkemidler og cliffhanger-dramaturgi ble publikum sittende ytterst på stolen for å høre mer. Men var alt som ble sagt sant? som ser på serien og lar seg irritere.
Hvor spennende er det egentlig å se på en som ser på en serie? Ikke så veldig.
For de aller fleste vil etter hvert de ulike teoriene bak dødsfallet være kjent, derfor virker det hele også repeterende.
AKSEL BLIR ETTER HVERT så besatt at det går ut over familien. Han går blant annet ikke lenger til sengs om natten, fordi han graver seg så langt i saken.
Reny Gaassand Folgerø har den utakknemlige rollen som hans masete kone. Hun syns han heller bør slappe av med henne og se noe fiksjon på skjermen.
Folgerø hopper også inn og ut av rollene som ulike sentrale personer i saken, som Isdalskvinnen selv og journalisten Marit Higraff.
Sistnevnte får dessuten gjennomgå for sin selvopptatthet og sensasjonslyst. dokumentarteater, på den andre er det fullstendig fiksjonelt. Historiske kilder og teorier legges ut på et lerret bak på scenen mens Aksel graver seg dypere ned i saken.
Men plutselig står Isdalskvinnen selv på scenen og beretter sin historie for oss.
DENNE VEKSLINGEN mellom fiksjon og fakta fungerer veldig dårlig, og tidvis er det ufrivillig komisk.
Den lettbeinte, revyaktige spillestilen – der de hopper inn og ut av roller – kler ikke materialet særlig godt. Ofte er det ment å være morsomt, uten at det egentlig er det.
Skuespillerne gjør en helt ok innsats med det materialet de har, men mye er basert på at de uanstrengt skal bytte dialekter og karakterer. Spesielt dialektdelen hangler.
Knut Erik Engemoen for eksempel, skal ha en slags gjennomgang av kjenninger som har engasjert seg i saken. Han gjør en fullstendig ugjenkjennelig Gunnar Staalesen og Helge Jordal.
Det er så lite gjennomført at de andre karakterene faktisk må si hvem det er for at det skal gi mening.
REGISSØR ASLAK MOE har tidligere jobbet med den fantastiske forestillingen «0+0=4».
Den fulgte på sett og vis samme mal som denne, og handlet om en mann som blir besatt av justismord og sakene om Torgersen, Per Liland og Fritz Moen. Men forestillingene skiller seg ut fra hverandre på enkelte punkter.
Den stramme forestillingen om justismord holdt den dokumentariske formen hele veien, og ved å sette sakene sammen bidro forestillingen til noe nytt.
Det gjør ikke «Røyk over Isdalen».
Fortellingen drukner i fjas, og forsøker for hardt å være morsom. Derfor fremstår fortellingen mest som umotivert.
Teateranmelder i BT