22 gutter brølte ut kamprop i hverandres ansikter
MANGE, INKLUDERT MEG selv, mener at det er både viktig og riktig at fotballen ruller, og at barn og unge får utfolde seg til tross for koronaspøkelset.
Det kan imidlertid lett oppstå paradokser i håndteringen av smittevernet på fotballkamper.
NYLIG VAR JEG på en kamp i klasse G15. En hyggelig kampvert tilbød oss antibac, viste oss vei til tribunen og ba oss lese plakaten ved inngangen. Den inneholdt informasjon om koronatrusselen, og «pålegg» om å sende sms til et oppgitt nummer med informasjon om kamp, klokkeslett og eget navn til bruk ved eventuell smittesporing.
Flott, tenkte vi, og fulgte oppfordringen. Her ble koronatrusselen tatt på alvor. Vi satte oss på tribunen, med god avstand til andre tilskuere.
PÅ BANEN VAR guttene i full gang med oppvarmingen. Så kom paradokset: Like før kampstart samlet elleve spillere seg i to grupper på hver sin banehalvdel.
De holdt hverandre om skuldrene, stakk hodene tett sammen, pratet litt og brølte så ut sine kamprop rett i hverandres ansikter: «1-2-3-GO!» 22 gutter fra 22 hjem med mange familiemedlemmer – for ikke å snakke om eventuell smittespredning til skoler.
VAR DET NØDVENDIG å utfordre skjebnen på denne måten? Hadde det ikke vært lurt å droppe dette ritualet i den situasjonen vi befinner oss i? Hva med trener/lagleder sitt ansvar for å unngå unødige smittesituasjoner?
Og kampen? Den var jevn og god – og endte 2–2.