Perlekjedet hjalp meg å løse problemene mine
Av alt jeg har prøvd, er dette det som har fungert best for meg.
JEG BEGYNTE MED selvskading da jeg var 12–13 år. For meg handlet det om å få utløp for alt det vonde inni meg som hadde bygget seg opp etter mange år med mobbing, usikkerhet, ensomhet og en opplevelse av å ikke være god nok.
En opplevelse av å til slutt mene at jeg fortjene straff for i det hele tatt å eksistere.
Så jeg ble en som drev med selvskading gjennom hele ungdommen, og store deler av tjueårene mine. Jeg har hatt opphold – på uker, på måneder, og til og med år – men jeg har liksom alltid endt tilbake i det mørke hullet.
DET KJENNES UENDELIG skamfullt å innrømme for andre at man atter en gang gikk på trynet. Å måtte drive og dra ermene på genseren langt ned for at de nye sårene ikke skal være synlige.
Siste gang jeg gikk på en real smell, var i vår. Etter å ha vært uten selvskading i over ett år, klarte jeg ikke mer, demonene ble for sterke mot mitt utrolig skjøre forsvar.
Det føltes nesten umulig å tenke på atter en gang å måtte si at «hei, dere, jeg rotet det til. Igjen». Og jeg vurderte å skjule det, late som ingenting. Men det klarte jeg ikke.
JEG VALGTE Å dele det, som så mye annet. For noen kan det nok virke uforståelig at man ønsker å dele noe som er så stygt, noe så tabubelagt, men for meg kjennes det som det eneste riktige. Det er terapi i det, og heldigvis opplever jeg stort sett at folk er fine i kommentarene sine.
Tidligere har jeg prøvd å bruke diverse tips og triks for å unngå selvskading, ting jeg har snappet opp både fra terapi og fra rundt omkring. Jeg har vært innom ising av håndledd, dypping av hodet i iskaldt vann, distraksjoner som musikk, film, tegning eller fargelegging, og jeg har prøvd trening og fjellet.
ALT DET HAR for så vidt klart å dempe behovet en liten stund, men bare til aktiviteten opphører. Da kommer ting snikende igjen med en gang, så jeg føler ikke jeg har oppnådd så mye annet enn å bare forskyve det jeg har opplevd som uunngåelig.
Og disse tingene kan nok ha god effekt for mange! Men det har bare ikke fungert i tilstrekkelig grad for meg.
UNDERBEVISSTHETEN MIN HAR kanskje snappet det opp fra internett eller noe, men plutselig en dag i april kom jeg på at et slags belønningssystem kan være løsningen. Lage noe fint. Og til slutt landet jeg på at å lage et fint kjede med vakre, fargerike perler kunne være verdt å for
søke. Jeg dro og kjøpte to bokser med perler, en snor, og en pose med trehjerter.
Jeg ville tre en perle på for hver dag som var skadefri, og for hver gang det var gått en ny måned, ville jeg tre på et hjerte, som et symbol.
Av alt jeg har prøvd, er dette det som har fungert best for meg. Jeg liker å ha et konkret og synlig bevis på at jeg får ting til, da motiverer det mer.
DET FØLTES SOM en uendelig lang vei å gå da jeg tredde på første perle, og jeg skal på ingen måte lyve og si at det har vært enkelt, men i dag er altså dette perlekjedet nesten like langt som meg selv.
Det er gått seks måneder, og jeg drømmer om til slutt å gå tom for både perler og snor, men om det blir nødvendig, får jeg heller kjøpe nye når den tid kommer.
Dette er i hvert fall en god og ufarlig løsning jeg anbefaler flere å prøve.