Frode Bjerkestrand
Noen skal alltid ødelegge den gode julestemningen. I år er det Petter Northug sin tur.
FØRJULSFREDEN FØRSTE SØNDAG i advent ble dugelig forstyrret av et musikalsk eksperiment fra Indre Trøndelag og deromkring. Skiløper Petter Northug har laget en treminutters julevideo med sangen «Petters jul».
Sangen er et polert og passe sentimentalt forsøk på å be både familien og nasjonen om unnskyldning for alt rotet i år.
Dessverre har ikke Northug forstått at ironi fungerer dårlig når du skal vise anger og vilje til forbedring.
DET ER GRUNN til å ha litt sympati med Northug. Fallet etter råkjøring og rusavhengighet må oppleves som voldsomt.
Det er likevel vanskelig å klassifisere ham som «offer». Han har vært en del av stjernesirkuset i cirka 15 år, han har vunnet 13 VM- og to OL-gull, og har tjent svært godt på karrieren sin.
Etter en lysende karriere som langrennsløper, vinnerknoll og medienes godgutt, er det fare for at han nå vil bli husket for grisekjøring langs riksveier og kokainsnorting på beste Oslo vest.
Behovet for endre narrativet er nok til stede, ja.
PÅ PRESSEKONFERANSEN FOR to måneder siden fremsto han som både ærlig og angrende.
Når nasjonens aller største idrettssymboler går så grundig på trynet, er det naturlig å forvente en viss ydmykhet.
Musikkvideoen kan virke som et forsøk på å mildne fordømmelsen. Imidlertid drukner eventuell anger i klassisk Northugkjekkaseri.
HØR HER DA: «Svenskene kalte meg en grisegutt, men jeg vant jo gull til slutt. Sverige sin satan, ble større enn Zlatan.»
Så fortsetter han: «Jeg er ingen drømmesønn, men jeg har en julebønn: Kan jeg få komme hjem til ribbe og riskrem?», der far og bror Northug blir brukt som statister.
JEG ER USIKKER på om Northug ser at han tar brodden av sitt eget budskap. Han kunne like gjerne ha avsluttet refrenget sitt med:
«Æ angre mæ, du kainn stol’ på mæ ... lizm.»
ENKELTE VITTIGE VIL kanskje påpeke at Petters vurderingsevne er preget av for mye nærkontakt med «snø» (høhø) de siste årene.
Ja, det er lett å gjøre seg morsom på Northugs bekostning nå. Men jeg tror vi noe fordomsfullt kan slå fast at selvironikompetansen aldri har vært på topp i langrennstoppen.
Langrenn er norsk nasjonalsport, en av få arenaer norske idrettsutøvere kan utøve hegemoni, og gi folkesjel og kongehus den selvtillit de til enhver til føler det skorter på.
ALTSÅ, DU SKAL IKKE kødde med langrenn. Hos oss har det vært nasjonsbyggende virksomhet siden Johan Grøttumsbråten kom ut av skogen og vant 18-kilometeren under VM i Oberhof i 1931.
«Petters jul» antyder at han kanskje ikke helt har tatt dette inn over seg.
OG FOR ORDENS skyld: Det er godt mulig Petter Northug har bedre sangstemme og kjøreferdigheter enn Zlatan Ibrahimovic.
Men i sportslige prestasjoner henger han litt etter. Det må være lov å si, dere.
LANGRENN ER EN klimatruet og smalsporet idrett som er stor på Østlandet, Trøndelag og i NRK.
Fotball er kjærlighet, galskap og verdensidrett som utøves på alle mulige underlag, kloden rundt.
Bare spør Argentina, som nettopp har avsluttet sin tredagers landesorg etter Maradonas død.
Dessverre har ikke Northug forstått at ironi fungerer dårlig når du skal vise anger og vilje til forbedring.
FOR OSS MIDDELS sure vestlendinger i hjemmekontor- og værpsykose er Petter Northugs juletrall en tidlig julegave. Nå har vi noe å snakke ned denne uken og.
Northug har tross alt gitt oss så mange gleder ved å fremme den norske verdien «henge i ryggen på førstemann gjennom hele løpet og la ham dra farten, for så å spurTe forbi på de siste meterne før målstreken».
(For ordens skyld: Det siste der var ironi.)