Får endelig hjelp etter to avslag fra Kulturrådet
– Vi er lettet. Nå ser vi at vi klarer oss gjennom krisen, sier daglig leder Anders Riple i rollespilltilbudet til barn og unge, Tidsreiser.
reidun.dregebo@bt.no
I fjor søkte de om kompensasjon fra Kulturrådet, men fikk avslag etter avlssag. Da bedriften var på randen av konkurs, klaget de på Kulturrådets avgjørelse.
Onsdag fikk han meldingen om at klagen er tatt til følge:
«Tidsreiser AS gis kompensasjon for tap pålydende kroner 254.586 [ ...] som følge av covid-19-utbruddet», skriver klagenemnden i et brev.
– For det første vil jeg si tusen takk til alle som har støttet oss. Nå kan vi si at Trolldomsakademiet er reddet – med stor sannsynlighet.
Klaget etter to avslag Første avslag fra Kulturrådet kom 25. november.
– De trodde vi drev med undervisning – at vi faktisk lærte folk magi på trolldomsakademiet – og ikke hadde et kulturtilbud, forklarer Riple, og legger til at de at klaget umiddelbart.
Det andre avslaget kom i midten av desember.
Kulturrådet så på saken på nytt, og ifølge Riple vedkjente de seg at de ikke var en undervisningsinstitusjon.
I en e-post til Bergens Tidende i begynnelsen av desember, skrev Kulturrådets kommunikasjonsrådgiver Thomas Hansen at kompensasjonsordningen gjelder for virksomheter som «i hovedsak formidler eller gjør kunst og kultur tilgjengelig til allmennheten».
– Vurderingen vår på bakgrunn av saksbehandlingen er at Tidsreiser og arrangementet Trolldomsakademiet faller utenfor denne definisjonen, skrev Hansen.
Da klaget Riple på vedtaket. Klagen ble sendt til den nyopprettede Klagenemnda for tilskudd til kulturarrangementer.
Derfor fikk de medhold 18. januar ble seks klager behandlet i det første klagesaksmøtet til nemnden. Kun én klage fikk medhold, sier Tore Lunde, leder for Klagenemnda for tilskudd til kulturarrangementer og jussprofessor ved Universitetet i Bergen.
Om medholdet sier Lunde følgende:
– Dette er kanskje i grenseland. Det er en type deltakeraktivitet som ofte vil falle utenfor forskriftens krav, men i dette tilfellet er det tilstrekkelig kulturelt innhold i arrangement, slik at det oppfyller kravene.
Altså mener nemnden motsatt av Kulturrådet – og plasserer de i båsen for «kulturarrangement i kultursektoren», forklarer Lunde.
– For oss var dette alfa omega for videre drift, sier Riple om avgjørelsen.
Reddet av Spleis-aksjon
– I mer eller mindre hele fjor var vi forhindret i å tjene penger på grunn av koronarestriksjoner, og har ikke hatt muligheten til å få kompensasjon før nå. Det har vært tøft, sier han.
I begynnelsen av desember fryktet bedriften det verste – men da kom en Spleisaksjon til unnsetning. De fikk inn 125.000 kroner i kassen.
– De pengene har reddet oss frem til nå.
Første arrangement i år er allerede på lørdag. Da skal Tidsreiser arrangere et Ringenes Herre-inspirert eventyrspill i Langeskogen på Bønes.
– Det blir så bra. Vi får håpe dette året blir bedre.
FORFATTEREN EIVIND RIISE Hauge har markert seg med en markant allsidighet både hva angår sjanger og tematikk. Hans evne til å dykke ned i enkeltmenneskets sinn, dvele ved vedkommendes spesifikke livssituasjon og troverdig gi dem en distinkt, egen stemme, har vært en styrke i hans forfatterskap.
I hans seneste roman, «Korrektur av et sorgens kapittel», får disse evnene bryne seg på en litt annerledes personlighetstype.
Rorgen, som hovedpersonen noe motvillig lar seg tiltales som, er en mann det meste i livet har gått skeis for. Gjennom hele sitt liv, fra barnsben av, er
MAN LESER PÅ SETT og vis en slags forsvarstale her, ikke i klassisk juridisk forstand, men som et ufiltrert bilde av et pustende menneske i et usentimentalt forsvar for egen menneskelighet. Rorgen er en forfriskende annerledes romankarakter i norsk samtidslitteratur, og kan med litt velvilje nærmest leses som et vrangbilde av de evinnelige rødvinsdampede middelklasseperspektivene man serveres gjennom et langt litteraturår.
For all del, Rorgen har også leflet litt med universitetsstudier og deltar på opp til flere festligheter i bemidlede strøk, men det er det distinkte utenforskapet og den intime nærheten til dette perspektivet som gjør Hauges roman interessant, men også teknisk krevende.
AT HAUGE EVNER Å gi voldelig serieforbryter en så intim og troverdig stemme, er intet mindre enn imponerende. Rorgen er en velskapt karakter og hans tidvis ville tankestrøm fyller romansidene med forbausende enkelhet, dog ikke uten en viss risiko.
Prosaen er konsekvent assosiativ og befinner seg helt på bristepunktet, slik den nødvendigvis må gjøre for å gi en slik karakter en viss troverdighet, men tidvis bikker det dessverre over i det nærmest parodiske.
Man kan selvsagt innvende at dette er bevisst litterært grep og argumentere godt for dette, men hva angår «slagbjørnen» som er et gjennomgående motiv fra de spede ungdomsår til romanens ende, blir det rett og slett litt i overkant.
Når Rorgen forklarer sitt angrep på pokerhaien Willy, skildres det slik: « [ ...]jeg forestiller meg at det er bjørnen som kommer mot meg, min barndoms slagbjørn som kommer med all sin kraft, men nei, Willy er ingen bjørn, jeg er bjørnen, og han svinger etter meg og jeg dukker [ ...]».
At han i tillegg tatoverer en faktisk bjørn på skallen formidler budskapet om hans uherdede, frisinnede villskap i overkant tydelig for undertegnedes smak.
DETTE ER EN ROMAN MED tydelige svakheter, men som også besitter så åpenbare, forfriskende styrker jeg i stor grad faller for fristelsen til å se bort ifra dem. Det er ikke et kjellermenneske
Hauge har skildret her, men snarere en slags stille storm, en av disse ansiktsløse kisene som passerer en i Skostredet og planter frykt i deg uten at du helt vet hvorfor.
Her får kloggen i systemet en troverdig stemme, og en nyttig påminnelse om at ikke alle kan mures inne i et rekkehus.
Anmelder