Sjå bort frå formlane. Kvardagen er ras, frykt og kø.
Kvardag og røyndom må trumfe teoretiske modellar når ein prioriterer samferdselsprosjekt.
Ordførar i Voss kommune (Ap)
TEORETISK KJEM NY veg og bane Voss-Arna ut med negativ samfunnsnytte, meiner ekspertane. Det er ikkje planlagt firefelts motorveg og 110 km/t, det vert ikkje mange nye reisande, og det er ikkje stor innkorting i kilometer.
Hadde det vore det, hadde fellesprosjektet kome langt betre ut i modellane. I staden skal det byggast trygg og sikker veg og bane, det skal byggast der folk bur, langs fjord og fjell i tunnel, for å få moderne og effektiv transport.
Overordna mål er at alle skal ferdast trygt på hovudfartsåra for veg og bane aust-vest, Oslo-Bergen. Det handlar om å nå prosjektmåla: Trygg, moderne og effektiv veg og bane.
PROSJEKTET LEGG VEKT på å trygga folks kvardag, kvardagsnytte, i motsetnad til prosessen med Ny nasjonal transportplan (NTP), der samfunnsnytten er løfta fram denne gongen.
Tida er definitivt inne for å sjå bort frå kva som er rett ut frå modellar og formlar som knapt nokon forstår, og heller legga vekt på kvardagen til innbyggarane våre.
Kvardagen skjønar me. Kvardagen er at veg og bane Voss-Arna er utdatert. Kvardagen er ulykker, død, stenging, kø, kaos, frykt eller ras, slik eg sjølv opplevde på Boge i 2015.
KVARDAGEN ER AT dette lever me med. Det kan ikkje fiksast, det må byggast nytt. De må ta på alvor frykta, de må ta på alvor at dette er hovudpulsåra i norsk samferdsel, de må ta på alvor at den fremste oppgåva de har, er å trygga folket, verken meir eller mindre.
Ja, de som er stortingspolitikarar, står framfor store og alvorlege vedtak, men for kvar dag som går utan vedtak om ny veg og bane Voss-Arna, vedtek de, og aksepterer de, risikoen de utsett 10.000 menneske for dagleg.
DE MÅ SEIA «liv og helse fyrst»! De må seia at det viktigaste er å koma fram, ikkje å koma fort fram. De må seia at når ei av dei mest ras- og ulykkesutsette strekningane i landet er på hovudferdselsåra for veg og bane Oslo-Bergen, så må det fiksast umiddelbart.
Politiske vedtak må vera for folk, ikkje for teoretiske modellar og formlar. Med andre ord: Kvardagsnytten og folk må vinna, teoretisk samfunnsnytte og modellar må svinna.
(Utdrag frå Voss-ordførar Hans-Erik Ringkjøbs appell til stortingspolitikarar på Stanghelleseminaret om ny veg og bane Arna – Voss onsdag)
er død, 67 år gammel. Øyvind Sandberg har vært en svært viktig filmstemme for Vestlandet, og har betydd mye for utviklingen av filmbransjen her vest og for Vestnorsk filmsenter.
Allerede i 1995, da Vestnorsk filmsenter tildelte sine første tilskudd, var Øyvind på listen med kortfilmen «Rått egg og sardinolje», en kortfilm for barn som fikk en flott mottakelse. Siden ble det både kortfilmer og dokumentarer, der «Folk ved fjorden» ble kronen på verket. Filmen fikk, vel fortjent, Amanda for beste dokumentarfilm i 2012.
Denne, som dessverre ble Øyvinds siste film, ble en publikumssuksess og gikk på Bergen kino i over ett år. Øyvinds lune humor og trygghet kommer frem i filmene, der vi får være med inn i livet til mennesker på en nær og varm måte. Tilliten mellom regissøren og hovedpersoner føles godt for oss seere. Hans universer ble allemannseie. Han skapte sin helt egen stemme, han valgte ofte lavmælte historier om mennesker litt utenfor hovedstrømmen, sammen med sin Jorunn i Øy film.
Øyvind var en viktig del av kort- og dokumentarfilmfamilien langt utover Vestlandets grenser. Han ble en del av norsk og nordisk utvikling av dokumentarsjangeren og var en dokumentarfilmskaper som hele Norge og Norden favnet. Med Øyvinds sterke engasjement og sosiale evner er det mange som har gode minner og historier å fortelle. Han så alle og ville gjerne hjelpe nye stemmer frem; som en filmskaper sier i dag «han var et forbilde å strekke seg etter»
Øyvind ble dessverre alvorlig syk, like før 60 års dagen sin, denne dagen som var planlagt med stor feiring på Bergen kino. Sammen med familien og sin utvidede filmfamilie skulle han nyte suksessen med «Folk ved fjorden», han hadde mange planer både for reiser og nye filmer. Dessverre ble ikke de siste årene slik han hadde drømt om, men han levde godt sammen med sine nærmeste.
For Vestnorsk filmsenter var Øyvind en viktig person som viste at det var mulig å følge sin egen stemme, lage film utenfor sentrum og finne de små historiene som kunne bli allmenngyldige, publikumssuksesser. Øyvind Sandberg var hel ved – vi hedrer hans minne.
Våre tanker går til Jorunn, August, Aksel og resten av familien.