Kamelen-saken kan ende opp i Høyesterett
Om det å hoppe ut i publikum – å «stagedive» – er en del av Kamelens kunstneriske uttrykk eller ikke, kan bli et spørsmål i retten.
kjetil.Ullebo@bt.no
Advokat Jørgen Riple sendte nylig anken over dommen Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, fikk
i Kristiansand tingrett i fjor høst.
Rapperen ble blant annet dømt for å ha sagt «fuck politi» under en konsert i Kristiansand i desember 2018.
I dommen ble det lagt vekt på at «fuck politi»-ytringen han dømmes for ikke ble sagt mens Kamelen sto på scenen.
«Tiltalte utsagn/ytring kom imidlertid ikke fra scenen i forbindelse med en sang eller fremføring av tekst. Tiltalte hadde bedt om pause og han var på vei mot baren (...)», står det i dommen.
– Vanlig del av konsertene
– Dommen skaper et kunstig skille mellom hva som er en del av Kamelens musikalske virke, og hva som ikke er det, mener advokat Jørgen Riple.
I anken legges det vekt på at ytringen skal ha kommet i forbindelse med at han «stagedivet», altså hoppet ut i publikum. Han ble så båret mot baren av publikum – noe som kalles å «crowdsurfe».
– I dommen står det at han hadde bedt om en pause da ytringen «fuck politi» kom, men det stemmer jo ikke. Det å «stagedive» – å hoppe ut og blir båret fremover av publikum, er en vanlig del av konsertene hans, sier Riple.
Ragna Aarli, professor ved juridisk fakultet, UiB
I september ble han altså dømt etter loven som skal hindre at folk «ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten (...)», som det heter i § 156 annet ledd.
Offentlige tjenestemenn har et særlig vern som skal sikre at de kan gjøre jobben sin.
BT har vært i kontakt med Agder politidistrikt som er påtalemyndighet i saken og bedt dem om en kommentar til anken.
– Påtalemyndigheten viser til tingrettens fellende dom, som gir en grundig og dekkende beskrivelse av forholdet og faktum i saken, og som tiltres i sin helhet. Utover dette ønsker ikke påtalemyndigheten å kommentere saken, skriver politiadvokat Jørgen Henriksen i en e-post.
Tror saken blir behandlet Grunnen til at det er viktig om Kamelen hadde tatt en pause fra konserten eller ikke da han sa «fuck politi», er at også kunstneriske ytringer har et særlig vern. Spørsmålet er om ytringen skal ses om en del av Kamelens kunstneriske uttrykk, eller om den skal ses som en forulemping av de to politibetjentene i salen.
«Den kunstneriske ytringsfriheten omfatter de uttalelser som faller under utøvelse av virket. Eksempelvis vil man se en revyskuespillers opptreden på scenen, som den kunstneriske virksomheten. Det samme gjelder om skuespilleren tar seg bort fra scenen, og fortsetter opptredenen sin på annen plass i lokalet», skriver advokat Jørge Riple i anken.
Han tror saken vil bli behandlet på nytt.
– Jeg tror anken kommer gjennom. Og jeg tror denne saken kan ende opp i Høyesterett, sier Riple.
– Prinsipielt interessant Ragna Aarli er professor på juri
FAKTA disk fakultet ved Universitetet i Bergen.
Hun sitter også i ytringsfrihetskommisjonen som regjeringen opprettet i fjor.
Hun mener at dersom ytringen «fuck politi» falt i forbindelse med at Kamelen «stagedivet», ikke under en pause, så kan saken være prinsipielt interessant.
– Da handler dette om kunstnerisk ytringsfrihet. Det er lite relevant rettspraksis om rammene for musikalske ytringer, så da får saken en prinsipiell karakter, sier hun.
Aarli mener derimot at hvis ytringen falt under en pause, så er den langt mindre komplisert.
– Hvis det er riktig at Kamelen hadde bedt om en pause, anser jeg lovanvendelsen i saken som uproblematisk. Da handler det ikke om den kunstneriske ytringsfriheten, men om helt alminnelig ytringsfrihet, sier hun.
Det er lite relevant rettspraksis om rammene for musikalske ytringer, så da får saken en prinsipiell karakter.
«DET E KUN 15 folk i publikum, men alle roper etter mer mer mer mer mer», rappet Lars Vaular i 2007 i låten «Mer mer mer».
Fint lite visste han da at å ha 15 i publikum en gang i fremtiden vil føles som luksus og overflod. Nå må vi som kjent ta til takke med en håndfull publikummere. 10 personer fikk Sigrid Bonde Tusvik ha inne på premieren på showet sitt «Heks on the Beach».
TITTELEN GJORDE MEG skeptisk, siden det gjorde meg redd for at dette skulle handle om «reality», og det å lage humor om hvor teite de er på virkelighets-tv er gørr.
Heldigvis er det ordet «heks» som er det viktige i forestillingens tittel, og ikke hvilket program det er et ordspill på.
Bonde Tusvik bruker heksen som skikkelse og prøver å ta både ordet «heks» og «fitte» tilbake, etter hun stadig får disse merkelappene slengt etter seg.
Det er ikke alt Sigrid Bonde Tusvik gjør som jeg synes er morsomt.
Jeg elsket tv-seriene «Sigrid søker kjæreste» og «Sigrid blir mamma», men synes podkasten Tusvik og Tønne er oppsiktsvekkende dårlig.
Derimot mener jeg at hun tidvis er en god kronikkforfatter.
I DET SOM kalles hennes første soloforestilling kombinerer hun nettopp humor og politikk når hun lager vitser av sine feministiske kjepphester som mange kjenner fra hennes avisspalter. Og det funker veldig godt.
Bonde Tusvik i live sceneformat har blitt ekspert på balansegangen mellom det personlige og det politiske.
Hun bruker hverdagslivet med mannen Martin som et av flere gjennomgangstema, men samtidig som det både er barnslig og køddete, handler det også om det såkalte tredje skiftet.
KVINNEHELSE OG KVINNEHETS er to andre temaer som snakkes om med stor presisjon.
Og om dette høres litt vel skikkelig og «engasjert ut», så er det hele utført med så mange avvæpnende vulgære vrier, selvironiske betraktninger og overraskende vendinger at det aldri blir kjedelig eller for flinkt.
I forestillingen kombinerer hun rett og slett det beste av seg selv som både komiker og samfunnsdebattant. Samtidig som det også er masse plass til å bare være flåsete og fandenivoldsk.
Korona har også sin naturlige plass i materialet.
DET ER INGEN andre scener i byen en føler seg så utenfor det gode selskap som når jeg skal anmelde show på Ole Bull Scene. Jeg kommer alltid edru og alene, og hva jeg synes om forestillinger matcher aldri publikums utadvendte reaksjon i salen.
Her kommer folk ofte i store grupper, de skal kose seg. Det er gjerne julebord, jentekveld, vinpakke, full pakke og den gode stemningen smitter også naturlig nok på mottakelsen av forestillingen.
Mye er sagt om den idiotiske forskjellsbehandlingen der Den Nationale Scene får ha 200 personer på forestilling, mens Ole Bull Scene scene kun får ha ti.
Når koronatiden en gang (bank i bordet) er historie, kommer denne regelen til å bli stående som den mest løkete regelen av dem alle.
I EN HUMORFORESTILLING der man står helt alene på scenen er det jo lett å anta at komikeren er avhengig av respons fra salen. Når man er der for å få folk til å le, så er det gjerne en fordel å faktisk høre folk le.
Det at salen er oppsiktsvekkende tom ser derimot ikke ut til å affisere Bonde Tusvik i det hele tatt. Snarere tvert imot, hun klarer å vri den skrudde stemningen til sin fordel.
Hun fremstår opplagt og engasjert og skaper en fortrolighet med det lille publikummet. Og forestillingen oppleves både som veldig morsom og relevant.
Med kun ti folk i publikum var jeg endelig den som lo både mest og høyest i salen på Ole Bull Scene!