Strekk ut en hånd!
Jeg vet ikke om jeg burde ha dårlig samvittighet når jeg kjører fra folk. Sånn er hverdagen for de fleste bussjåfører.
JEG NÆRMER MEG en busstopp. Der står det tre mennesker og venter – alle trollbundet av telefonen sin. En av dem gløtter opp og ser bussen komme, men vender blikket straks tilbake til telefonen. Jeg bremser ned og kjører inn for å plukke dem opp. Døren åpnes, men ingen av dem ventet på min buss. Jeg stenger døren igjen og kjører videre.
På neste stopp ser jeg to til. Begge gløtter opp, for så å vende tilbake til telefonen. Denne gangen bremser jeg, men nøler med å stoppe helt og åpne døren for dem. Jeg stopper likevel. Ettersom ingen av dem gjør tegn til å komme om bord, begynner jeg å kjøre igjen. Da får en av dem fart på seg og klapser til bussen. Han er heldig med at jeg ikke er i veien for trafikken, så jeg slipper dem på. Nå er jeg ikke særlig imponert.
DEN TREDJE HENDELSEN skjer i en 60-sone. Igjen får jeg ingen tegn fra personen på stoppet, men jeg bremser ned og bruker lysene for å prøve å fange oppmerksomheten hans.
Han er ikke like heldig som de forrige. Innen han fått med seg at jeg er der og har signalisert at han skal på, er jeg allerede tilbake i trafikken, på vei opp i fart for å ikke skape kø. Jeg vet ikke om jeg burde ha dårlig samvittighet eller ikke, men sånn er hverdagen for de fleste bussjåfører.
JEG HUSKER AT jeg under opplæring spurte om vi burde spørre passasjerer på busstopp om de skulle på. Det viser seg at «skal du være med?» lett kan misforstås.
En av de beste instruktørene spurte meg: «Hva om du er uheldig og spør noen som har en dårlig dag, og de misoppfatter det som at du ber dem med ut (i busselskapets kjøretøy) og vedkommende velger å sende en klage til selskapet?» Derfor spør vi aldri noen om de «skal være med».
JEG ER EN av dem som blir overrasket over ukentlige rapporter som indikerer at jeg bruker fire timer eller mer på skjerm om dagen. Bekvemmelighet og tilgjengelighet har gjort at så å si enhver aktivitet krever mobiltelefon.
Til tider gir fingrene og posituren min uttrykk for at jeg er nødt til å trappe ned, men det greier jeg bare ikke. Det føles som at jeg vil strekke meg etter telefonen hele tiden. Psykologer tilbyr kanskje snart terapi rettet spesielt mot telefonavhengighet.
I MELLOMTIDEN KAN Bergen lære av Stavanger. Sist gang jeg var der, hadde Columbus skrevet på rutetabellene sine: «Vennligst strekk ut en hånd om du skal på bussen.» Skyss burde kanskje anbefale det samme.
Du mister ikke bussen, og vi bussjåfører spares for et par unødvendige stopp, dårlig samvittighet og kundeklager. Strekk ut en hånd!