Vincent (45) er Bergens nye kulturdirektør
Kenyanske Vincent Mrimba (45) vil vise unge at også folk som ham kan bli noe. Nå er han Bergens nye kulturdirektør.
Da Vincent Mrimba kom fra Nairobi til Bergen for å studere for 20 år siden, så han ikke akkurat dette komme – at han på tampen av fjoråret skulle bli kulturdirektør i kommunen.
– Men jeg hadde en ambisjon om å få meg en utdanning og bli noe. Så lenge man holder fokus, er det utrolig mange muligheter.
Dette har han innpodet i atskillige barn og unge på Løvstakksiden av byen: De kan også jobbe mot å nå mål. Han bruker seg selv som eksempel.
– Jeg har vokst opp i et område med liknende problemer som på Løvstakksiden. Vi var en fattig familie, og det var vi ikke alene om. Noen misset et måltid én dag, noen andre en annen dag. Slike problemer finnes også på Løvstakksiden.
Blanke ark
Etter studier på UiB i 2012 søkte og fikk Mrimba jobb som koordinator på det da splitter nye NyKrohnborg kultursenter, et aktivitets- og møtested for alle i nærmiljøet. Ikke minst barn og unge.
Han begynte med blanke ark. Så han gikk metodisk til verks – lærte i full fart alt han klarte om bydelen som har scoret lavt på levekårsundersøkelser.
Å knytte kontakter i lokale lag og organisasjoner ble viktig, samt i byrådsavdelinger og etater, alle som tenkes kunne å bidra. Finne lokale ildsjeler.
– Det var krevende, og veldig mye å tenke på. Men samtidig – å være sammen med unger gir trivsel.
Utfordret guttegjeng
Har Mrimba sett unge på vei i feil retning, har han umiddelbart tatt tak. Som guttegjengen som ikke helt ville oppføre seg på senteret. Men de elsket også å spille basket.
– Så jeg utfordret dem: «Slår jeg dere i basket, må dere gå fra senteret.»
Den nye kulturdirektøren er fortrolig med ballsport. Han spilte håndball på det kenyanske landslaget, har fortsatt å spille i
Bergen, og trener to jentelag i Årstad IL.
Guttegjengen ble knust av Mrimba i første forsøk.
– Da ble de sure, og begynte å trene på skoleplassen for å slå meg.
Guttene var ivrige på å vinne, og kampen pågikk en hel måned. Etter hvert klarte de det. I løpet av prosessen hadde basketen umerkelig tatt over for den uønskede oppførselen.
– De hadde lyst til å fortsette med basket, og spurte meg om hjelp til hvordan de skulle kunne fortsette.
Å beherske noe
Mrimba hjalp basketguttene med å finne trener, lærte dem om å betale lisens og kontingent – alt de ikke visste noe om. Da de spilte sin første kamp, tapte de grundig.
– Men de jublet! De hadde gruet seg så veldig før kampen at mange hadde verken spist eller sovet, men nå hadde de gjort det, spilt kamp. Det handler om å beherske noe.
Mange av innvandrerbarna Mrimba har hatt kontakt med, ser på ham som et forbilde. På senteret har han vært navet i hjulet, en farsfigur for flere, sies det. Han fryder seg over det de har fått til på Ny-Krohnborg.
– Jeg er kjempestolt. Og jeg er stolt over at folk har reist fra Danmark og Tyskland og for å se modellen for hvordan vi har bygget opp senteret sammen med andre. – Hva er hemmeligheten?
– At barn, unge og foreldre har vært villige til å delta.
Om egen rolle strekker han seg til å konstatere at han kanskje har vært flink til å bygge relasjoner og tillit.
– Vi kalte det et kjøkken. Vi testet alle ideer. Og ikke minst – vi fikk penger til å satse.
Vincent Mrimba
Han har selv testet ut mange av aktivitetene, som å være DJ, en ungdomsdrøm. Lært å mikse lyd og lys.
– Jeg har prøvd alt mulig. Det er grunnen til at jeg har lyktes med barn og unge. Det er på deres premisser.
Jeg har prøvd alt mulig. Det er grunnen til at jeg har lyktes med barn og unge. Det er på deres premisser.
Satsing i Loddefjord og Olsvik Han har sagt fra på den nye jobben fra dag én, at han kommer til å være en annerledes byråkrat. I stedet for å tilbringe all tid på kontoret, vil han være tett på dem som trenger støtten fra kommunen.
På trappene står blant annet satsing i området Loddefjord og Olsvik. Det eksisterende bydelssenteret der, Elvetun, skal forsterkes. I Bergen sentrum skal det etter planen igjen komme bydelssenter. Det letes etter et passende sted.
Samtlige atten bydelssentre for ungdom kan vente seg besøk av Mrimba, lover han. Han vil møte folkene der, få vite hva som funker og om utfordringer de måtte ha, på alle nivå.
En ekstra gatelykt
Han har erfart at tilsynelatende ubetydeligheter kan bety alt for retningen et barn kan ta.
Det kan være foreldre som ikke tør å sende ungene til fritidsaktiviteter fordi det fordrer at barna må gå en mørk veistrekning.
– Da kan penger til en ekstra gatelykt gjøre hele forskjellen.
Mrimba har adoptert norsk livsstil, som å gå fjellturer uten å ha et ærend på toppen, og å gå på ski. Når han er i Kenya, lengter han til Norge.
– Fordi ting fungerer her, som at bussene kommer til faste tider.
Men nordmenn kan gjerne bli mer ressursbevisste, synes han, og ivrer for mer gjenbruk. Reparere i stedet for å kjøpe nytt hele tiden. Han har en annen visjon også.
– Vi må inkludere alle. Jeg ønsker ikke et parallellsamfunn slik det er i andre land. Det klarer vi. Vi må ha vilje. Noen må si «kom, dette gjør vi sammen».
– Og du er en av dem?
– Jeg er en av dem. En av mange. Jeg vil at for eksempel at også innvandrere skal bruke museene. Bergen skal være en internasjonal by. Da må vi vise hvor internasjonale vi er – ved å inkludere alle.