Du kommer ikke fra en getto, selv om du er vokst opp på Furuset eller i Loddefjord
Øyvind Holen utforsker begrepet «getto» i sin nye bok.
ØYVIND HOLENS NYE BOK leste jeg i en leilighet på Lambertseter i Oslo. Rundt meg var det støy fra håndverkere som monterte nye trelagsvinduer i alle de 482 leilighetene i borettslaget. Rett borte i veien blinket den lave vintersolen i Teslaer og andre elbiler på den nye ladestasjonen.
Egentlig hadde jeg tenkt å sette meg i den flotte bibliotekfilialen i nybygget på andre siden av svømmehallen og det store idrettsanlegget, den som ligger tvers over gaten for Symra kino og det store senteret med stadig flere kafeer og kaffebarer, men det var koronastengt.
I stedet ble jeg sittende og se ut på blokkene mellom plenene og de mektige furutraerne, omringet av en vakker tursti. Tanken var vanskelig å få grep på: Er dette en norsk getto?
DET ER DENNE TANKEN Øyvind Holen knar og elter i en bok som forsøker å plassere de norske drabantbyene og «områdene med levekårsutfordringer» som det heter i dagens språk om det vi før pleide å kalle fattigstrøk. Helt siden Lambertseter reiste seg som landets første drabantby, har både den og de mange andre som fulgte, ikke minst i Groruddalen, fått merke sannheten i påstanden om at evig eies kun et dårlig rykte.
Holen går systematisk til verks. Han underslår ikke hvilke problemer som oppstår når du i løpet av kort tid samler en mengde mennesker på et nytt sted, uten å bygge de sosiale institusjonene som gjør stedet til et samfunn, de institusjonene Lambertseter etter hvert har fått. Men han minner også om at gjengene ikke kom med pakistanere i litt for trangbodde blokker. På 1950-tallet herjet Frogner-gjengen, som i tråd med sitt habitat spesialiserte seg på å stjele diplomatbiler.
FØR INNVANDRINGEN SKJØT fart var gjengene hvite og hadde foreldre fra Nordmøre og Telemark. I dagens norske storbyer er de flerfargede og multikulturelle.
Fellestrekket er ikke islam eller andre røtter fra Midtøsten, men økonomiske, sosiale og fysiske strukturer. De er fattigdom, utenforskap og for få og for små boliger.
Hver gang det er bråk i utenlandske byer, enten det er i banlieuene utenfor Paris, eller i svenske bomaskiner, går journalister på jakt etter norske gettoer, for å advare om at det samme kan skje her. Holen viser at denne jakten hviler på feile premisser.
Norsk boligbygging og byutvikling avviker på vesentlige punkt fra både Frankrike, Sverige og andre land som sliter med forslumming og høy kriminalitet i konsentrerte områder. Vi har, og har hatt, forutsigbare problemer, som at det ofte oppstår lokalt baserte ungdomsgjenger 10–15 år etter innflytting i et nytt boligområde, fordi fellesarenaene ikke har vaert utbygget tidlig nok, og fordi det faktisk tar tid å bygge trygghet, men getto-begrepet er ikke brukbart for å beskrive norske forhold.
Kanskje synes Hege Storhaug at det er skummelt og deprimerende å gå gjennom Grønland i Oslo, men på Rudolf Nilsens plass selges leilighetene i «Nummer 13» og andre bygårder for innpå 100.000 kroner kvadratmeteren.
HOLENS BOK ER EN fryktdempende pille, samtidig som han ikke legger skjul på de problemene som eksisterer, og som forsterkes med økende økonomiske forskjeller. Boken ville blitt enda bedre om han hadde strammet inn perspektivet, og ikke brukt fullt så mye plass på en litt løs gjennomgang av all skjønnlitteraturen og musikken om og fra drabantbyene. Denne bykulturen burde heller fått en bok for seg selv.