Brann har trolig aldri trent så hardt og mye som de gjør akkurat nå
Dette er kanskje det største lyspunktet foran en sesong jeg frykter blir tøff.
SNART 21 ÅR som Brann-skribent gjør at jeg har sett en del. En Charlie Miller som spydde bak hekken før han gjorde hysj-tegn med pekefingeren over leppene og løp videre på morgentreningen i spanske La Manga. Raymond Kvisvik som lurte alle med noen smarte forsvinningsnummer da Brann gampet rundt Tveitevatnet.
Spillere som laerte opp den yngre garde til å «holde litt igjen» på vinterens første fysiske test slik at de kunne vise til bratt fremgang på den siste testen før seriestart.
Vi kan like godt vaere aerlige her: Det er ikke veldig mange lag i Norge som driver toppidrett. En del av definisjonen på nettopp toppidrett er «jevnlige prestasjoner på internasjonalt toppnivå».
Men det har skjedd litt på to årtier. Heldigvis.
Norsk fotball har likevel en vei å gå, og Brann har en vei å gå i norsk fotball.
Nettopp derfor er det gledelig å se at akkurat nå er det ikke bare tomme ord om prestasjonskultur og «knipe marginer» som serveres fra gruppen i rødt på Kniksens plass.
For selv om vi ikke helt skal glemme at enkelte av Brann-spillerne slet med pulsklokkenes driftssikkerhet i juleferien og at Daouda Bamba kom i retur fra sin friperiode i skuffende fysisk forfatning, så er realitetene akkurat nå at Brann trener historisk mye.
Og hardt.
JEG HAR FAKTISK ikke sett på maken. Det kan naturligvis vaere at Brann trente både mer og hardere i tiden før jeg begynte å følge dem tett – de har vaert helprofesjonelle siden et lite stykke ut på 90-tallet. Men det spørs jo litt.
Derfor drister jeg meg, med et lite forbehold, å slå fast at i år stemmer det: Brann har aldri trent mer eller hardere.
I flere uker har de kjørt ti ukentlige økter. Denne uken trener Brann, ifølge Kåre Ingebrigtsen, åtte økter. Intensiteten er stort sett svaert høy, og varigheten ekstrem.
Onsdagens trening i Vestlandshallen, for eksempel, varte i to timer og noen minutter.
Er dette så noe å briske seg med, når vi hører om langrennsløpere med opp mot 1000 årlige treningstimer?
Kanskje ikke. Men det er noen ting man skal huske på når fotball blir sammenliknet med rene kondisjonsidretter. Det ene er at den klare majoriteten av en langrennsløper eller mellomdistanseløpers treningstimer er rolig trening – altså i snakkefart.
Den andre er at du sjelden ser Therese Johaug eller Jakob Ingebrigtsen gå i dueller.
FOTBALL ER OG blir krevende, nettopp på grunn av kravene til teknikk, antall sprinter, skadefaren og intensiteten i treningen.
Derfor skal man vite hva man holder på med når man skriver ut den ene treningsdagboken etter den andre allerede før påskeharen spretter. Brann manøvrerer i et farvann som for dem er ukjent. Hva vil dette føre til av skader? Klarer de å opprettholde kvaliteten i treningen når det er to økter for dagen? Vil de møte til seriestart med to stive stokker montert nedi fotballskoene?
Ikke godt å si. Men allerede i sin første uke som Brann-trener noterte Kåre Ingebrigtsen seg at det var da voldsomt så slitne spillerne ble utover i treningsøktene hans. Han holdt på å kjøre dem i senk og risikerte å bli slept ned i 1. divisjon utover høsten.
Det ble nødvendig med et steg tilbake og å slippe opp på treningen – rett og slett for å overleve.
Nå har de igjen tatt to steg fremover, og det er ikke bare prat. De kjører på.
NÅ HAR DE igjen tatt to steg fremover, og det er ikke bare prat. De kjører på. Og siden hovedpremisset for trening er at øvelse gjør mester, er dette faktum kanskje det aller mest tindrende lyspunktet foran en sesong jeg frykter blir tøff for dette mannskapet.
De blir i så fall neppe tatt på kondisen.