Jenten hos frisøren
Det var tydelig at det siste året hadde vaert tøft for den unge jenten i frisørstolen. Hun, og andre som sliter, burde få hjelp med én gang.
NYLIG SATT EN nydelig, ung jente hos frisøren. Jeg tipper hun var i midten av tenårene. Det var tydelig at hun kjente frisøren sin privat, og det var tydelig at det siste året hadde vaert tøft. Hun kikket i bakken, og det lå en mild sorg rundt henne som berørte meg.
JEG KJENTE PÅ en sterk trang til å si: fortell mer om det. For i stolen ved siden av henne satt en psykolog med like lang ettervekst og tyvlyttet. Jeg kunne stukket til henne et visittkort og startet tiltak samme uke. Men da måtte hun selv, eller foreldrene, ha betalt for reparasjonen av myndighetenes verk.
For skal man få psykolog, slik jeg tenker det bør vaere, hvor de som trenger hjelp, kan ta direkte kontakt og få hjelp med én gang (ingen henvisninger, ventetider, eskaleringer, kartlegginger, rapporteringer), så må man ofte privat. Og prisen for det må de som strever, betale.
ER DET ÉN ting som er opplest og vedtatt nå, så er det at ungdommen er hardt skadelidende under pandemien vi står i. I januar 2020 skrev jeg teksten «La gutta jobbe» i BT om hvor viktig tilhørighet er for ungdom. En flokk å høre til, og kjenne mestring i.
Lite visste jeg at to måneder senere skulle alle ungdommer miste flokken sin, og alle mestringsarenaene sine. Og konsekvensene av å gjøre dette mot dem, er helt som forventet. Hele landet merker enorm økning i antall henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrisk (BUP). Henvisningene er alvorligere, og de som allerede er i behandling, har høyere symptomtrykk.
GRUPPEN BARN OG unge som faller mellom det BUP-ene kan prioritere, og det som skolehelsetjenestene makter å tilby, må antas å bli enda større nå. I tillegg til tiltakene som må gjøres i spesialisthelsetjenesten, må vi som jobber lavterskel få muligheten til å ta unna noe av trykket før symptomene eskalerer.
Sånne som hun som sitter hos frisøren, er stille og gjør det som forventes av henne, men ikke ser noen mening i noen ting lenger.
GRUPPETERAPI ER EN utrolig effektiv måte å drive terapi på, både økonomisk og med tanke på resultat. Om vi klarer å holde én ungdom i skole og arbeidsliv, fremfor å miste ham eller henne til rus eller langvarig psykiatri, vil samfunnsbesparelsene vaere nok til å drifte ungdomsgrupper herfra til evigheten.
Og effekten det ville ha for jenten i frisørstolen å høre den kule, vellykkede jenten fra en annen skole fortelle at hun også føler seg ubrukelig, er verdt så mye mer enn det vi voksne kan si.
OPPLEVELSEN AV Å ha en gruppe å komme tilbake til, hvor man kan motta jubel for at man faktisk fikk levert inn den hersens digitale oppgaven – eller motta trøst for at man har kastet opp maten sin denne uken også, og hente nytt mot til å prøve igjen.
Eller, ikke minst, effekten det å vaere en ungdom som kan hjelpe og støtte andre som strever, kan ha på psyken.
Den eneste grunnen til at gruppen min ikke er oppe og går, er at det ikke kan vaere foreldrene som skal betale prisen for opprydningsarbeidet etter pandemitiltakene. De har virkelig betalt nok, med hjemmeskole, hjemmekontor, permitteringer, og alt dette medfører av trykk innad i familien.
DA JEG SATT ved siden av jenten i frisørstolen, hadde jeg allerede brukt flere uker på å maile og ringe rundt i jungelen av «ekstra midler». Men enten er vi «et tiltak, og ikke et prosjekt», eller så er de «underlagt strenge regelverk for anskaffelse av private helsetjenester». Eller så har man simpelthen «ekstrem pågang og vil besvare henvendelsen så snart som mulig».
Og så blir vi skyflet mellom stat og kommune og ting jeg ikke forstår baeret av og ikke har kompetanse på. Man kan bare tenke seg hvordan det er for hjelpetrengende i krise å lete seg frem.
I en krise trenger man enkle og tydelige systemer. Og nå har denne krisen vart i snart ett år.
DA JEG LESTE Ola Jøsendal i Helse vest varsle BT om den alarmerende situasjonen for ungdom, og peke på at det er de unge som betaler prisen for pandemitiltakene, ble jeg lettet. For dette må vi si helt til noen vil høre. Da jeg i samme artikkel leste at han mener løsningen ikke bare er penger, fordi det mangler fagfolk, ble jeg oppgitt.
Både jeg og en rekke andre privatpraktiserende, hos både vårt og andre psykologkontorer i Bergen, har masse ledig kapasitet og kompetanse. Vi er en e-post unna. Barrierene her handler kun om penger. Eller snarere, en omstendelig og elendig måte å organisere og bruke pengene på.
DET BURDE VAERE penger tilgjengelig i alle ledd, som alle fagfolk enkelt og raskt kan søke på. Jeg håper inderlig at midlene ungdommen har fått, rekker frem til den sorgtunge, unge jenten i tide.
Og at om våre veier krysses igjen, så blir det over neste ettervekst, med håpet tilbake i øynene.