– Imponerende utstilling
Bergenskunstneren imponerer med retrospektiv utstilling.
OM JEG SKAL BESKRIVE «Til Skue» med tre ord, måtte det blitt noe sånt som inspirerende, sjenerøst og vennlig. Inne i den store retrospektive utstillingen føles det nesten som om jeg er på besøk naert inne i livet til en annen person. Kunstnerskapet som har strekt seg over fem tiår gjør seg godt for både korte og lengre besøk, og jeg er føler meg ganske sikker når jeg påstår at denne utstillingen har noe for alle. DET ER NESTEN OVERVELDENDE å gå inn døren. Utallige farger, former og rom åpner seg foran øynene mine allerede fra første sekund. Men mens jeg står ved inngangspartiet og gjør et forsøk på å orientere meg, hører jeg rolig bakgrunnsmusikk og den dempede lyden av en stemme. Jeg går mot dem, runder en skillevegg, og oppdager at kilden til lydene er et videointervju. Her setter jeg meg ned, for å besøke kunstneren i hans atelier. Mellom malerier stablet pent og pyntelig mot veggen og tuber av maling utover alle ledige overflater deler han uhemmet av sine refleksjoner rundt hva det vil si å vaere et skapende menneske. Han snakker åpent og aerlig om hvordan noen ikke tåler all alenetiden på atelieret. Om hvordan han alltid har likt å få oppmerksomhet, som kanskje eller kanskje ikke vokser ut fra et barnslig behov om å bli sett. Om personlig angst, livet og døden. JEG SLUKER RÅTT alt han sier, spesielt poenget som synes å gå gjennom hele utstillingen som en rød tråd; den herlige uviljen mot å gjenta seg selv. «Når det forventes noe av meg kan du vaere garantert at jeg svikter» forteller han, med et lurt smil rundt munnen. Mens han snakker om hvorfor og hvordan han har unngått forventningspress og prestasjonsjag, kjenner jeg at nysgjerrigheten min vekkes. Forandring fryder, heter det jo – men vil maleriene skapt med utgangspunkt i forandring vaere en fryd for øyet? Det korte svaret er ja. For uansett hvor jeg vender meg, fylles synsfeltet av store, fargefulle og forskjellige motiver. At kunstneren har fokusert på å ikke gjenta seg selv, er åpenbart. Her er alt fra kaffemaskiner som kalles store i kjeften, til bronseavstøpninger av helt ordinaere hverdagsobjekter, til svaere portretter av folk som ikke eksisterer. Sistnevnte har jeg virkelig sansen for. Det er et helt rom bygd rundt tolv enorme ansikter som henger der og holder øyekontakt med den som våger å kikke tilbake. Seks menn og seks damer, som etter informasjonsteksten på veggen å dømme, har kommet til i «det maleriske øyeblikket.» Jeg blir sittende her og se på dem. Lenge. Jeg mener å ha lest et sted at hjernen ikke er i stand til å dikte opp ansikter. At alle fjes man kan drømme opp eller mane frem egentlig kommer fra et sted i hukommelsen; at et ansikt alltid vil vaere en erindring av noens faktiske ansikt. Kanskje noen som gikk forbi deg i en travel handlegate i London, eller noen du festet blikket på den gang da du var tre år og satt godt plassert i trillevognen. Vi vet jo alle hvordan små barn kan stirre, før de har godtatt de sosiale spillereglene for hvordan man skal eller ikke skal se på andre mennesker. TILBAKE TIL forandringen og mannen som lot en kontinuerlig søken etter ny form, stilling eller tilstand, var det viktigste han kunne drive med – det hele er blitt til et unikt univers jeg på det varmeste kan anbefale å besøke. Og den som ikke kan la seg inspirere av denne godt voksne kunstnerens arbeidsglede og nysgjerrighet, ja, den får nesten prøve på nytt en annen dag.