TV«Arven etter 22. juli»
«Aldri mer, sa vi, og så skjedde det igjen åtte år senere.»
Regi: Tommy Gulliksen Medvirkende: Eskil Pedersen, Lara Rashid, Line Oma. Vises i to deler på TV 2 19. og 20. juli.
BARE 17 DAGER ETTER 22. juli 2011 ble Tommy Gulliksens dokumentar «En liten øy i verden», hvor overlevende ble intervjuet om sine opplevelser, vist på tv.
I «Arven etter 22. juli» møter vi igjen tre av dem: tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, LaraRashid, somvar påUtøya og mistet storesøsteren sin Bano, og LineOma somvar på jobb i regjeringskvartalet. Gjennomderes øyne får vi et tankevekkende bilde av det norske samfunnet det siste tiåret.
INTERVJUENE fra «En liten øy i verden», fra bare få dager etter terroren, blir vist til Eskil, Lara og Line, og satt side omside med nye intervjuer. Det er sterkt å se Eskil kommentere opptakene hvor hans yngre selv forsvarer sitt eget valg om å dra med båten – som slett ikke kjentes som et valg for ham, mensomdet eneste han kunne gjøre. Eskil forteller i nåtid at han ikke hadde behøvd all hetsen han fikk for å kjenne på mørke tanker om skyld.
Gjennomdokumentaren er det Lara som følges tettest. Familien Rashid flyktet fra krig for å finne et tryggere sted for barna sine, og havnet på asylmottak iNesbyen. Etmottak som lokalbefolkningen kjempet for å stanse. Lara forteller om hvordan hun først forsøkte å være en «god innvandrer», og motbevise fordommene med å bidra til samfunnet. I etterkant av 22. juli ble den nye rollen å være en «god overlevende», å skrive kronikker og besvare hatmed kjærlighet.
ET GODT GREP i dokumentaren er å gjennomgående bruke artist Delaras coverlåter som lydspor. Hennes sterke cover av «Gunerius» har spesiell betydning for Lara, og coverversjonen av Raga Rockers’ «Noen å hate» treffer hardt. Det er også Amanda Delaras myke stemme somleser opp deler av terroristensmanifest – et ubehagelig, men nettopp derfor effektivt grep.
Felles for Eskil, Lara og Line, var at de etter 22. juli synes det var godt å kjenne seg som en del av et fellesskap, at hele Norge var i sorg sammen. Rosehavet ble et symbol for fremtiden. Det føltes somat alle samlet seg omå verne de verdiene somofrene for terroren sto for.
KONTRASTEN ER HARD og vond til bilder fra Sian- og Pegidademonstrasjoner fra nyere tid. Dokumentaren peker på et dyptsittende samfunnsproblem, en frykt for det ukjente, ved å vise til rasistisk motiverte ytringer og angrep somhar funnet sted i Norge, også før 2011, og helt fremtil angrepet på Al Noor-moskeen i 2019. Line undrer seg over hvordan det ermulig at disse hatefulle holdningene kan blomstre opp nå, så kort tid etter 22. juli, selv etter løfteromet land fylt av toleranse.
Dokumentaren trekker noen store linjer, går ikke inn i dybden, imiljøene på nettet hvorManshaus ideologi fikk vokse, men ser utviklingen i hovedsak gjennom de tre overlevendes øyne.
«ALDRI MER, SA VI, og så skjedde det igjen åtte år senere,» sier Lara. Hun mener vi som samfunn har sviktet Johanne, som ble drept av sin stebror FilipManshaus.
Eskil Pedersen peker på at det også har vært en positiv utvikling. Flere unge engasjerer seg ikampenmot rasisme, og det er generelt større aksept for et flerkulturelt samfunn. Men selvomdokumentaren slutter på en håpefull tone, er det ubehaget somsitter igjen, og får tankene til å kverne på hva den virkelige arven etter 22. juli er.