Stemningsfullt møte med Cézanne’s mesterverk
Med smittetrender som går opp og ned, grenser som åpnes og lukkes, samt reiseregler i konstant forandring kan det være en idé å ta for seg en annen slags type reise denne sommeren.
HER KAN VI dra tilbake i tid, til vakre Provence, for å besøke en fjern venn somhar et hus fullt av kuriositeter og frukt på bordene. På fredag, etter et par Covidutsettelser, kunne museet åpne dørene til denne store begivenheten sommange tydeligvis har ventet lenge på. I løpet av de tre timene åpningen varte, var det registrert over 400 besøkende somstilte seg i kø for å fåmed seg de låntemesterverkene i utstillingen av denberømte brobyggeren Paul Cézanne.
Jeg skriver brobygger fordi den post-impresjonistiske maleren la grunnlaget for en radikal omveltning av kunstens uttrykk rundt forrige århundreskifte. Ikke akkurat et lite ettermæle.
FOR MIN DEL ble det en salig reise, som startet da skyvedørene åpnet seg opp og jeg satte foten inn i utstillingsrommet. Her møtes jeg av lyseblå vegger, spotlys som lyser opp motivene vi kjenner så godt fra kunsthistoriebøkene og et brunt teppe rundt midten; en kantet søyle av lettvegger somunderstreker en rolig høyreist og rank følelse. Det går opp for meg at jeg ikke er den eneste somstår her innhyllet i en religiøs slags stemning, alle har skrudd ned volumet sitt betraktelig.
Forsiktig, forsiktig begynner jeg å bevegemeg foran maleriene, og stopper foran «Veisving» datert til cirka 1905. Det er ikke så lett å sette fingeren på akkurat hva somgjør at jeg stopper opp her, menmaleriet skiller seg ut i sin skisseaktige uferdighet. Lerretsduken er enda synlig under alle de tydelige penselstrøkene. Jeg står lenge foran det og undrer meg over hvordan det har seg at et naturlandskap kan bygges opp av så mange blå nyanser.
SVARET FÅR JEG litt senere i utstillingen, i brevene Cézanne skrev til sin gode venn Émile Bernard. Disse kommer fra TheCourtalds bibliotekarkiv, og verdt sin vekt i gull. Her får vi reise inn i kunstnerens indre, hvor han forsøker å sette ord på sin bildeteori. For dem som ikke leser snirklende, fransk løkkeskrift er brevene oversatt og lest inn i en audioguide. Jeg lytter til stemmensom med en rolig iver fortellermeg at rødt og gult er lysets farger, mens en passeligmengde blått skaper en følelse av luft.
På nettet leser jeg senere at «Denne intime utstillingen viser 12 oljemalerier, 10 tegninger og 2 trykk av Cézanne, hvorav 10 malerier er mesterverk på utlån fra The Courtauld Gallery.» Jeg stopper oppmed en eneste gang og undrer for meg selv; hva gjør et stykke arbeid til et mesterverk? Jeg leter videre etter svar i ordboken, menblir ikke så veldig mye klokere.
MESTERVERK DEFINERES SLIK: imponerende laget el. utført kunstnerisk verk, storverk.
Det slårmeg somså rart at det henger 12 oljemalerier på Kode, men kun 10 anses å væremesterverk. Hvorfor er det to somikke er så mesterlige? Mangler de noe? Et plutselig og lite rødt tak iblant alle jordfargene eller de bløte blå luftstrøkene? Er det bare fordi de ikke er ferdige? Var det ikke nettopp skissen jeg stoppet og kikket lengst på?
Det skurrer litt, for utstillingen strekker seg etter å vise hvordan Cézanne jobbet, selve kunstneren bak mesterverkene; og den nitide innsatsen sommå legges ned for å forandre hva etmaleri kan gjøre. Alle hans erfaringer og produksjoner blir vel like viktige, sett på denmåten? Hvemekskluderte tomalerier framesterverktittelen? Kan de omdefineres?
Det slår meg som så rart at det henger 12 oljemalerier på Kode, men kun 10 anses å være mesterverk. Hvorfor er det to som ikke er så mesterlige? Mangler de noe?
HELDIGVIS STÅR ikke disse nyformulerte tankene i veien for opplevelsen, de gjør den bare enda mer spennende. Akkurat som brevene forklarte «Tiden og tanken bearbeider for øvrig blikket litt etter litt, slik at vi til slutt oppnår innsikt.»