Kan vi snakke om psykisk helse som vi snakker om Kompani Lauritzen?
Å være åpen om egne psykiske utfordringer ble en tankevekker for meg.
JEG ER AKKURAT blitt «ordentlig» voksen og fått diagnosen ADHD. Som en konsekvens av sen utredning har jeg lenge slitt med angst og depresjon. I mange år skammet jeg meg og fortalte det ikke til noen. Jeg skulle klare meg selv. Jeg er i tillegg skuespiller og enormt god til late som om alt er fantastisk – når det ikke er det. Men det er ekstremt krevende å spille skuespill døgnet rundt.
FOR LITT OVER ET år siden orket jeg ikke lenger. Jeg orket ikke å late som, orket ikke bære på skammen – og jeg var utslitt av å late som overfor for mine nærmeste. Min beste venninne og jeg skapte emneknaggen #åpenbok oss imellom – og der begynte skammen å slippe.
Da jeg begynte å være dønn ærlig med alle jeg møtte om hvordan jeg egentlig hadde det, åpnet det seg en helt ny verden for meg. Nesten alle jeg snakket med hadde opplevd noe liknende selv. Og jeg tenkte: Hvorfor har ingen snakket høyt om dette før? Og for første gang på lenge følte jeg meg ikke så alene.
DETTE HAR FØRT til emosjonell allergi mot å ikke kunne være åpen om psykisk helse og de sidene ved meg som jeg selv klassifiserer som ikke «perfekt». Det river i hjertet å tenke på alle de som er deprimert, har angst og andre psykiske sykdommer, og som ikke tør å spørre om hjelp eller snakke med sine nærmeste på grunn av skam.
DET ER IKKE SKAMFULLT å være deprimert, å ha angst eller å ha OCD. For det første er det noe du har, ikke noe du er. For det andre har du og er du utrolig mye mer enn akkurat det. Og jeg vil bli kjent med alle sidene ved deg.
Jeg ville aldri skammet meg over å ha knekt et ribben eller en fot. Det er ikke min feil. Det samme gjelder psykisk sykdom. Du er ikke syk fordi du ikke har klart å skjerpe deg nok, ta deg sammen nok. I min erfaring er det et resultatet av en reaksjon på en livssituasjon utenfor egen kontroll. Som å knekke foten etter å ha falt på steiner man ikke har plassert der selv.
Så hvorfor skal jeg da skamme meg over mine psykiske utfordringer og tunge dager? Kan det bli like akseptert å snakke om psykisk helse som Kompani Lauritzen?
POENGET MITT ER: Kan vi tørre å være mer åpne med de rundt oss om psykisk helse? Ikke bare for vår egen del – men også for dem som sitter alene med sine problemer. Som bærer alt alene. Som opplever at de ikke kan eller tør spørre om hjelp. De som får en større og større skygge over ansiktet sitt. For jeg lover deg – du er ikke alene.
Men så lenge vi ikke tør snakke høyt om det forsvinner ikke skyggen. Det er da en føler seg ensom og alene i verden med smerten. Og etter hvert kan smerten bli så stor at det ikke er plass til noe annet.
ALLE FØLER PÅ DE STORE, rosa elefantene i rommet. Spørsmålet er da: Skal vi bare late som de ikke er der? Skal det være alt vi snakker om? Noen dyrker utfordringene og fortiden sin og kommer seg aldri videre. Det er ikke det jeg mener. Jeg ønsker meg en balanse: Vi ser elefantene. Vi snakker om de, men vi snakker også om alle de andre tingene som er i rommet.
Så vær så snill, vær åpen om de psykiske utfordringene du har. Både for deg selv og for å hjelpe andre. For at vi alle skal føle oss litt mindre alene – og vise hverandre forståelse i et samfunn som veldig gjerne vil putte oss inn i den trange, falske «perfekte» boksen.
Så vær så snill, vær åpen om de psykiske utfordringene du har. Både for deg selv og for å hjelpe andre.