Det krever mer enn Erna Solberg a komme tilbake
KOMMENTAR: Høyre tar valgnederlaget litt for pent.
DET HAR VÆRT påfallende lite deppa stemning i Høyre siden valgnederlagetmandag. Allerede valgnatten virket statsminister Erna Solberg giret og klar for neste valg. Kanskje handler akkurat détomhennes særegne personlighet, at hun alltid ser fremover og fester blikket på neste oppgave.
Men det er ikke bare spinn at det er relativt god stemning i Høyre. Sammenliknet med tilstanden iAp da det partiet måtte gi fra segmakten i 2013, fremstår stemningen i Høyre som på en studentfest i Nygårdsparken.
Åtte år, medtidvis noe turbulens, er det man kunne håpe på. Folk tar nederlaget nærmest med et skuldertrekk.
Ja, fallet i oppslutningen fra forrige valg er ganske stygt. Men i et historisk perspektiv er valgresultatet helt greit, og fleremil unna bunnpunktet Solberg har kjempet seg opp fra siden midten av 2000-tallet. Selv ommakten glapp, er det ikke snakk omet parti somligger nede.
FOR ARBEIDERPARTIET ER DET som om en normaltilstand blir gjenopprettet når de får tilbake regjeringsmakten. Høyre har detmer i ryggmargen å være i opposisjon. Et styringsparti somer klart til å ta over makten når det måtte trengs, selvsagt, mendet utløser ingen identitetskrise å se noen andre styre landet.
Til å være et parti somnettopp har tapt et valg grundig, er ikke Høyre på et så verst sted.
Når det er sagt, er det ikke bare å holde blikket på 2025 og kjøre på videre for partileder Solberg.
Hunmå finne ut hvordan hun og partiet for øvrig skal opptre somopposisjonsparti i Stortinget. Når det politiske tyngdepunktet er flyttet såpass langt til venstre i nasjonalforsamlingen, gir det enmulighet til å markere seg ofte som et moderat alternativ til venstresiden.
somSV: Det finnes et stort og tydelig parti på ytterfløyen somfort kan stjele oppmerksomhet og velgere. Rødt og Frp kan lett bli partiene somblir de tydeligste kritikerne av Støres regjering.
Høyremå legge seg på en linje sompassermed det velgerne forventer av et såkalt styringsparti, uten å bli kjedelig og usynlig.
Allerede dagen etter valget var Solberg klar på at hun ermotivert til å fortsette sompartileder. Det er en gedigen fordel for Høyre. Hun er en superstjerne i norsk sammenheng. Der Jens Stoltenberg dro ut og oppover i 2014, vil Solberg fortsette vandringen rundt i landet.
MEN DET ER FOR SMALT og for skjørtmed det ekstreme fokuset på henne. Det er ikke Erna-merch somskal utvikle nye ideer og bedre løsninger. Skal partiet rigge seg for 2025, er nok dette tiden for å slippe dem somkommer etter henne mer løs.
I regjering var det noen gode grunner til å holde stortingsgruppen i relativt stramme tøyler. I opposisjon, og særlig med mange friskuser med markeringsbehov i partiet til høyre forHøyre, børneste generasjon få og ta langt mer plass.
DEN NESTE TIDENmå antakelig ogsåHøyre ta innover seg hva mer enn motivasjon og kamplyst det vil kreve å fåmakten tilbake. Nypolitikk, for eksempel. Den store fordelenmedå ha regjeringsmakt, er atmanfår gjennomført politikken sin. Man får i tillegg håndtert alle løpende kriser på sin måte.
Ulempenmed å gjennomføre så mye, er at det blirmindre tid til å ta de mer grunnleggende debattene. Det er lett å fjaseom at det kanskje ikke er ideologiske seminarer somskaffer velgere, men jeg tror tvert imot at ideologiske debatter er det som drar politikken videre nårmanhar gått litt tom.
I opposisjon, og særlig med mange friskuser med markeringsbehov i partiet til høyre for Høyre, bør neste generasjon få og ta langt mer plass.
Et at de mest prekære spørsmålene for Høyre å bruke tid på, er hvilken rolle partiet mener staten skal ha i tiden fremover. Et enkelt og grunnleggende spørsmål for et borgerlig parti.
Politikken regjeringen har ført eksemsannsynlige pelvis når det gjelder utviklingen av nye, grønne næringer, er en uklar blanding mellom en svært aktiv og semipassiv stat. Hva er Høyres egentlige svar når vi skal snu om på halve næringsgrunnlaget vårt?
EN KAMPLYSTEN OPPOSISJONSLEDER kan være en irriterende klegg for den kommende statsminister Støre. Men ett scenario bør uroe Solberg: Hva om den nye regjeringen viser seg å være både stabil og populær?
Det er nå altfor tidlig å spå hva som skjer med regjeringsforhandlingene, men de tre partnerne er godt samsnakket. Partiprogrammene er kanskje ikke samkjørt, men på enkelte punkter er det heller ikke så langt unna.
De har brukt tid på å finne ut hva kompromissene kan være der det er smertefullt stort sprik mellom partiene.
Skal Høyre lykkes i et slikt scenario, med en populær Ap-statsminister og en regjering som både holder sammen og har en plan, krever det mer enn at Solberg reiser rundt og gjør sin greie.