Søt, sjarmerende og vel safe
Stian Blipps sirkus vilmye og får detmeste til.
hvor glad han er i oppmerksomhet.
Det er en fortellerstil og dramaturgi somer enkel og grei. Det visuelle og tekniske i forestillingen er imponerende og forseggjort. Det er strålende hvordan sirkusestetikken gjennomføres og hvordan lerretet bak brukes i flere kreative scener.
ikke redd for å være cheesy og smøre tjukt på. Hanhar ogsåmed seg to dansere som er med på å fylle scenen med energisk og utadvendte bevegelser i følge medmegetsigende showtryner.
Det ermye somfungerer godt i forestillingen «CirqueduBlipp».
Blipp er uanstrengt på scenen, sjarmerende og søt. I den avvæpnende måten han leverer replikkene på er det somomman merker at regissøren er Dagfinn Lyngbø, som også har samme behagelige måte å formidle tekst på.
Hvordan Blipp er blitt sånn han er, er forestillingens tynne røde tråd, og hvordan det er å både være og leve tett på ensom elsker å være i sentrum. Han setter seg selv i et akkurat passe dårlig lys. Blipp både synger og danser godt, og det er naturlig at det frister å vise dette frem.
LIKEVEL FREMSTÅR FLERE SCENER som noe umotiverte, at det er blitt litt for mange ulike innslag somskalmed imiksen. Dessuten er musikken uproporsjonal på flere av demusikalske scenene med Blipps stemme. På den storslåtte åpningslåten er detumulig å høre et eneste ord av hva han synger fra der jeg sitter i salen. Flere av sangene føles også litt kastet inn i forestillingen.
Tekstmaterialet har flere høydepunkter. Det er for eksempel veldig morsomt når han snakker om hvordan han skal ta dansingen og beatboxingen helt ut når datteren blir tenåring, og at han belager seg på å dyrke rollen som krampaktig far til det fulle når den tid kommer.
Da kan han imponere med både lyder og kroppskontroll, samtidig som det kleine med beatboxing og jeg-danser-somen robot-dansing (ja, for beatboxing er vel litt kleint) får en ekstra dimensjon, siden vi ser det gjennom den flaue datterens øyne.
Også når han bruker teknikken til å raljere med den pompøse sjangeren slampoesi, sitter det virkelig. Litt merkelig blir det igjen da han like etterpåkommer ut på scenen og kjører en hel låt med beatboxing uten at det settes i noen spesiell kontekst. kunne forestillingen med hell vært ørlitemer redigert og strammet inn.
Det visuelle og tekniske i forestillingen er imponerende og forseggjort. Det er strålende hvordan sirkusestetikken gjennomføres og hvordan lerretet bak brukes i flere kreative scener.