Ei nydeleg biletbok og topp underhaldning
Kokosbananas er underhaldande også i bokform, medan Marianne Gretteberg Engedal med «Polititjuven» tek fast grep om plassen i elitedivisjonen blant norske barnebok-forfattarar
OKOSBANANAS har gjennom haugevis av historier blitt ein høgt elska strøymefavoritt i mang ein småbarnsheim. I lydbøkene svitsjar forfattar og innlesar Rolf-Magne Golten Andersenmellom forteljarstemma og den eine karakteren etter den andre; Mamma Banana, PappaKokos, Kokosbananas og dei andre venene iNøttvik.
Bileta har lyttarane så langt skapt sjølve, på netthinna, ved lyden av den lett dramatiserte, frydefullt energiske lesinga på øyret.
DENNEHAUSTENFLYTTAR forfattar og forlag det populære universet innmellom to permar, i to bøker: «Kokosbananas og forte-segroboten» og «Kokosbananas og godteristøvsugeren». Kokosbananas
er nemleg oppfinnar. Han løyser alle problem, somå rydde rommet eller stå tidleg nok opp om morgonen, med å skru saman nye oppfinningar i oppfinnarskuret sitt.
I eit herleg, barnleg overmot gårKokosbananas laus på utfordringanemed smittande entusiasme. Forteljingane fylgjer ein dramaturgimange foreldre vil hugse frå barndommens Andeby og
Petter Smart si gjentakande skjebne: Lenge ser oppfinninga ut til å fungere over all forventning, men i det ein ynskjer seg for mykje av det gode, går det gale.
KOKOSBANANAS bokform er framleis full av overskot, overdrivingar og overraskingar. Victoria H. Hamre sine illustrasjonar er humørfulle og detaljrike, med
I«Polititjuven» Biletbok, Det norske Samlaget. klare fargar og høg energi, men teksten er i liten grad integrert i bileta. Tvert omligg den i ordrike blokker utan innspel verken til høgtlesaren eller barnelesaren: Kven har ordet, korleis bevegar
e rammene når det trengst, meiner BTs anmeldar.
seg, kor tid skal vi bla om? Her er eit stort og lite utnytta potensiale i bruk av sats og sidevendarar for å involvere lesaren og halde oppe intensiteten frå side til side. Dei to forteljingane ermetta, utan romformedskaping, slik lydbøkene inviterer til.
TOPP UNDERHALDNING er det like fullt, gitt ein opplagt og påkopla høgtlesar.
MED «POLITITJUVEN» tekMarianne GrettebergEngedal fast grep om den ferske plassen sin i elitedivisjonen blant norske barnebokforfattarar. I ein frimodig miks av sjangrar finst både noko nytt og noko nostalgisk, noko tidlaust og noko toppmoderne i denne kort sagt nydelege biletboka.
Kjell er fødd tjuv, men no er han ikkje tjuvmeir. Somi ein ny Kardemomme-by ligg røvarhuset framleis på haugen utanfor byen, slik det gjorde Engedal sin barnebok-debut «Pølsetjuven».
Der bur Kjell samanmed røvarfamilien sin, men hannektar å stele. Kjell har ein besteven, PølsePer. Ein kan ikkje stele frå sine beste ven, men kan ein besteven stelast? Urostiftaren somfår fart på forteljinga i bok nummer to, heiterPerit. Hoer Politi og trugar med å stele Pølse-Per frå Kjell når klassen dreg på telt-tur i skogen.
Illustrasjonane har rangen i forteljinga. Det nye finst først og fremst i korleisMarianneGretteberg Engedal låner og leikarmed teikneserie-sjangeren, men gjer seg fri frå dei same rammene når det trengst. Striper, ruter og replikkar i bobler vekslar mot breie, detaljrike heilsider fulle av små forteljingar i forteljinga. Frå oppslag til oppslag bidrar vekslinga til dramaturgien, ved å auke ellerdempe intensitet, tempo og spenning.
DET NOSTALGISKE FINST i estetikken, imønster, fargar og figurar; Peritminner om 70-talets Legodialogen figurar, læraren sine sykkelvogner minner om togsett i leikekassar vi har stua vekk på loftet. Språkleiken er ikkje særleg original, snarare klassisk og tidlaus artig: Pølse-Per, Perit Politi og Kjell tjuv – slikt er moro å lese og moro å høyre på.
Engedal har så langt voremest kjend gjennom Instagram-kontoen «Skinkeape». 50.000 følgjarar set pris på dei lubne, snåle figurane hennar, nye under sola somdei er. Denne påfallande originaliteten er ein styrke og ei motvekt sombrytmot det nostalgiske og skaper balanse.
Kan ein besteven eigast? I temaet finst den dirrande nerven i forteljinga. Kjell kjempar for venskapen og vinn. Ikkje berre éin, mentre nye vener. I siste oppslaget sit fire, fine typar på taket og kikar ned på byen sin der foreldra rotar rundt i gamle kranglar og klassiske konflikter mellom etablerte stereotypiar sompoliti og røvar.
Barna veit betre. Det gjer lesaren òg, etter å ha lese «Polititjuven».