Stolt pakistanar, stolt nordmann
Kadafi Zaman vil vera eit fritt menneske i eit fleirkulturelt Noreg.
Kadafi Zaman
«Den norske drømmen» 195 sider
Kagge Forlag
2-JOURNALISTEN KadafiZamaner kjend somein tøff utanriksog krimreporter, ein nyheitsjeger som er der det skjer, og somlikar det.
VMen vegen til journalistikken var kronglete. UngeKadafi prøvde seg på alt frå bartender til kommunepolitikar for Ap i Lier. Etter ønske frå einambisiøs far – av høvdingslekt frå Punjab i Pakistan – byrja han å studera til ingeniør. Men det var ikkje noko for han, og til slutt enda han på journaliststudiet i Stavanger. Kadafi Zaman var komen på si rettehylle.
Frå han somfersk medarbeidar i Stavanger Aftenblad for 20 år sidan fekk sin første utanriksjobb – å rapportera frå grenseområda mellom Afghanistan og Pakistan i kjølvatnet av 11. september-terroren – har han opplevd ei rekke dramatiske hendingar på nært hald: tsunamien, Utøya, den arabiskevåren, flyktningkrisa i 2015 og mange fleire.
og spennande omreporterens liv. Han står fram somprofesjonell, modig, snartenkt og aldri så lite frekk. Somregel landar han på beina, mendå han dekte valkampen i Pakistan i 2018, gjekk det gale. Han vart arrestert og grovt mishandla av politiet, i ei sak somvart ein internasjonal skandale.
Også på heimebane har Kadafi
Zamanmåtta levamed trugslar både frå kriminelle, høgreekstremistar og ekstreme muslimar. Men han har sett si ære i å stå oppreist, også når steinane bokstavleg talt har hagla rundt han.
I det siste harmefått fleire delvis sjølvbiografiske bøker – av mellom andre Shazia Majid, Hadia Tajik og Abid Raja – som gir oss eit innblikk i den kulturelle spagaten innvandrarar i Noreg står i, på godt og vondt. Kadafi Zaman føyer seg inn i denne rekka. Han definerer seg både som stolt nordmann og stolt pakistanar, men framfor alt somein fri mann: «Hvis jeg den ene fredagen vil ta en pils på puben, og den neste en bønn imoskeen, så gjør jeg det».
ta omsyn. Etter ein tabloid artikkel om penisforlenging iVGfår han klar beskjed frå faren omat den slags skandalejournalistikk går på familiens ære laus. Og når han skal veramed på «En kveld hos Kloppen» påTV2, får Kadafi kvitvinen sin i kopp. Far vil ikkje lika at sonen drikk alkohol synleg på fjernsyn i beste sendetid.
Det er ein situasjon som folk frå kristenkonservative miljø i Noreg også vil kunna kjenna seg igjen i. Og i Kadafi Zamans skildring av det mangfaldige, muslimske Noreg er det ein grunntanke at fellesverdiane er viktigare enn forskjellane: «Nordmenn har aldri vært helt enkle å styre i en flokk. (…) Sånn sett er konfliktene vi ser i det muslimskemiljøet, ikke noe annet enn et sunt tegn på en god fornorskning.»
velsigna fri for offermentalitet. I motsetning til enkelte av dei somflaggar høgast med den antirasistiske fana, samlar han ikkje på «mikroaggresjonar» eller ser rasisme bak kvar einaste klossete, politisk ukorrekte formulering. Han følgjer i staden Winston Churchills råd om at «den som vil nå fram til målet, ikkje kan stoppa og kasta stein på alle hundar sombjeffar».
Men han lever også etter farens ord om å «vera hard mot dei harde» – anten det er rasistiske høgreradikale ellermilitante islamistar som «vil leve i steinalderen», sjølvomdei har valt å bu i Noreg. Skal ein koma vidare med integreringa, nyttar det
Kadafi Zaman skriv godt og spennande om reporterens liv. Han står fram som profesjonell, modig, snartenkt og aldri så lite frekk.
ikkje å ha berøringsangst overfor reelle problem, slår han fast.
«Gjør din plikt, krev din rett» stod det på gamle arbeidarfaner. Kadafi Zaman representerer ein innvandrargenerasjon somhar sjølvtillit nok til å krevja respekt for sine bidrag til det norske samfunnet, men også til å vera open og sjølvkritisk. Slik blir det nye, fleirkulturelle Noreg bygt på det beste i det gamle. «Den norske drømmen» er ei bok til å bli optimist av.