En redd sosialarbeider blir ikke en god sosialarbeider
Omfanget av vold og trusler er trolig langt større enn det de offisielle tallene viser.
ENNE UKEN STARTET med at en sosialarbeider ved et av landets største Nav-kontor ble drept på jobb, og en annen ligger skadet på sykehuset. Dette er en hendelse som først og fremst preger de som er berørte på en eller annen måte, men den får også betydelige ringvirkninger for velferdsstatens bakkebyråkrater generelt.
På bakgrunn av egne erfaringer fra et relativt langt liv som sosialarbeider, og basert på kjennskap til andre sosialarbeideres erfaringer, vil jeg påstå at vold og trusler fra brukere i stor grad underrapporteres. Dette betyr at de tallene mediene publiserer om antall episoder, sannsynligvis er sterkt underdrevet.
Konsekvensen av underrapportering vil være at Navs ledelse, myndighetene og befolkningen for øvrig får et feilaktig bilde av hvordan det er å være på vakt i velferdsstatens frontlinje. Sosionom Anna Sabina Soggiu har gitt et godt bilde av hvordan det kan oppleves – å være redd på jobb.
TERSKELEN ER OFTE svært høy for å melde fra og registrere slike saker i systemet, og dette kan det være flere grunner til. Den viktigste grunnen er kanskje at sosialarbeidere er opplært til og trent i å fokusere på brukernes behov og situasjon. På mange måter er det å bli sosialarbeider et ganske uselvisk valg, og en skal gjøre alt en kan for å ta brukernes perspektiver og behov på aller største alvor.
Ut fra et slikt perspektiv kan det kjennes som et svik å skulle rapportere om trusler og vold. Vi sosialarbeidere vet at relasjonen til brukerne er det viktigste arbeidsverktøyet vi har. Dersom vi ikke klarer å oppnå gode relasjoner til våre brukere, spiller det liten rolle hvilke forslag til løsninger en byr på.
NOEN GANGER KLARER vi likevel ikke å lykkes i å skape gode relasjoner til tross for iherdige forsøk. Noen er rett og slett for skadet etter tidligere negative relasjoner og traumer tidligere i livet til at de klarer å ha tillit til hjelpeapparatet. Dette må vi ta inn over oss og forholde oss til, men jeg tror ikke at løsningen er å unngå direkte kontakt med brukere.
Nav-direktøren i Vestland har gått ut og sagt at en ønsker å møte brukere uten strenge sikkerhetstiltak. Det finnes likevel allerede en god del sikkerhetstiltak i Nav allerede, og da jeg sluttet ved Nav Årstad for elleve år siden, hadde vi også vektere og egne samtalerom.
Hendelsen denne uken viser oss likevel at de eksisterende sikkerhetstiltakene dessverre ikke er tilstrekkelige. Da spiller det liten rolle at verken Navs ledelse, Bergens Tidende eller de ansatte i utgangspunktet ikke ønsker sterkere sikkerhetstiltak.
DET HANDLER OM å kunne gå på jobb uten å måtte frykte for livet sitt. Forskere ved NTNU har også funnet at de ansatte i Nav mener at brukerne ikke opplever strenge sikkerhetstiltak som negative. Hvorvidt brukerne opplever det slik, bør trolig undersøkes nærmere, men utsagnet om at en ikke ønsker strenge sikkerhetstiltak, holder muligens ikke i lengden.
Sosialarbeidere og andre Nav-ansatte skal slippe å frykte for å miste livet sitt i samtaler med brukere. Hvis en må utøve yrket sitt i frykt for egen sikkerhet, er dette noe som også vil påvirke kvaliteten på de relasjonene en skal etablere med brukerne. Løsningen kan likevel ikke være at Nav-ansatte enten må mure seg inne eller møte livsfarlige mennesker uten nødvendige sikkerhetstiltak. Konsekvensen av det er jeg redd kan bli stor.
ETTER INNFØRINGEN AV Navs kanalstrategi i 2019 skal brukerne bestille avtaler med sine veiledere og helst ha mesteparten av kontakten med Nav via nettet. Dette kan øke følelsen av avmakt og avstand til de mest sårbare og vanskeligstilte brukerne der ute.
Navs digitale løsninger fungerer trolig utmerket for de aller fleste av oss, men det finnes en liten gruppe mennesker i samfunnet vårt som vil ha vanskeligheter med å etablere gode relasjoner til sine veiledere i utgangspunktet – og da i enda større grad gjennom en skjerm. Dette er en utfordring sosialarbeidere kjenner til, og som Nav-ledelsen må ta innover seg.