FLIM «Nordsjøen»
«Nordsjøen» oppleves av og til så realistisk at jeg blir kvalm.
·
Regi: John Andreas Andersen
·
Norge
·
Drama/action
·
12 år
·
Filmen åpner Bergen internasjonale filmfestival 20. oktober.
·
Ordinær kinopremiere 29. oktober
EN UGGNE FØLELSEN skyldes ikke bare katastrofen vi blir vitne til, der tusenvis av oljearbeidere står i fare for å fanges i et inferno på plattformer i Nordsjøen. Den er uggen nok, slik de klaustrofobiske undervannsscenene er; i hvert fall for oss med en viss vannskrekk. Kvalmen skriver seg også fra tanken somuvegerligmelder seg: Hva om dette, eller noe liknende faktisk skjedde, med de uhorvelige konsekvensene det ville fått for menneskeliv, økosystemog kystlinjer?
en av filmskapernes intensjoner, gitt filmens prolog og epilog. Særlig epilogen retter en veldig tydelig pekefinger på hva filmen vil. Det oppleves litt påklistret, budskapet kommer mer enn godt nok fremi selve handlingen, og ville filmskaperne gjort budskapet enda tydeligere, kunne denne «pekefingeren» vært mer integrert i det.
Somkatastrofefilm sjekker «Nordsjøen» av på alle kriterier. Den er teknisk sett imponerende vellaget, og ikke minst imponerende realistisk. Den er så spennende at det knyter seg i magen. Den er velspilt. Og den vil noe.
Da gjør det heller ikke noe at den nokså slavisk følger sjangerensmaler og konvensjoner for å bygge opp emosjonelt grunnlag og spenningskurver. Særlig ikke fordi den gjør dette på en både smart og medrivendemåte, og med en heidundrende handlekraftig kvinne i sentrum.
er ingeniør og jobber sammenmed kompisen Arthur (RolfKristian Larsen) i et firma som drivermed avanserte undervannsroboter, særlig rettet mot oljeindustrien. Sentrale er også Sofias kjæreste Stian (Henrik Bjelland), somselv jobber på plattform, sjefen hans (Anders Baasmo Christiansen), og sjefen for petroleumsselskapet Saga (Bjørn Floberg).
Det er han somgir Sofia ogArthur oppdragetmed å prøve å finne overlevende i vraket etter en plattform som brått og uforvarende har sunket. Det de finner, er kimen til en katastrofe av nesten uoverskuelige proporsjoner. Alle plattformene i Nordsjøen må evakueres, og det straks.
scenarioet er, skal jeg ikke spekulere i. Filmselskapet gjør som de gjorde i «Bølgen» (2015) og «Skjelvet» (2018); de tar utgangspunkt i helt reelle farer eller geologiskemuligheter og trekker oss inn i de skrekkelige konsekvensene av at noe som muligens kan skje, faktisk skjer.
I «Nordsjøen» gjøres det dessuten på en særdeles pedagogisk måte, med pedagogikken vel integrert i handlingen. Se bare hvordan Saga-sjefen demonstrerer en oljelekkasjevedhjelp av en billig kulepenn.
filmen seg opp fra normaltilstand til skrekkscenario og dramatikk. Det fine er at den her tar seg tid til å bygge opp en forståelse for rollefigurene og deres karakter og relasjoner, slik at de blir litt mer enn sjablongmessigemarionetter i en handlingsdrevet film. Det gir også fotograf Pål Ulvik Rokseth mulighet til å servere oss noen fantastiske flotte foto fra Jæren.
Kristine Kujath Thorp vist nok en side av talentet sitt. I Eirik Svenssons «Denstørste forbrytelsen» (2020) så vi henne i det som det som gjerne kalles en karakterrolle. I vår hentet hun fremsitt komiske talent iYngvild Sve Flikkes «Ninjababy». Og nå knaller hun til i en fysisk krevende rolle somactionheltinne, og overbeviser igjen.
satt jeg og tenkte på om akkurat denne katastrofefilmen kunne vært laget andre steder enn i Norge. Teknisk sett kunne den selvsagt det. Men Norges situasjon som oljenasjon, vår forvaltning av rikdommene, vår avhengighet av petroleumsindustrien og vår geografiske beliggenhet ligger somen hinne over filmen, og gir den en ekstra dimensjonmidt i all spenningen og dramatikken.
I «Nordsjøen» gjøres det dessuten på en særdeles pedagogisk måte, med pedagogikken vel integrert i handlingen.