De øver på å hate hverandre
– Det er så fordømt uforutsigbart, sier Stig Amdam og ler til motspiller Ragnhild Gudbrandsen.
DNS-veteranene har kjent hverandre lenge, og har samarbeidet tett både på teater og film.
Men de har egentlig aldri fått spilt mot hverandre. Før nå, i August Strindbergs nådeløse ekteskapsdrama «Dødsdansen», som har premiere på Lille Scene 20. april.
– Holde oss unna
– Vi har ikke kontroll på hva som blir satt opp eller hvem som skal spille i hva. Her fikk jeg vite det da rollelisten ble lagt ut. Det er nok tilfeldigheter, jeg tror ikke det ha vært en masterplan å holde oss unna hverandre, sier Amdam med et smil.
«Dødsdansen» er ingen dans på roser. Kaptein Edgar og den tidligere skuespillerinnen Alice har vært gift i 25 år, de bor isolert på en øy og virkelig hater hverandre, fanget i et miserabelt ekteskap.
Når slektningen Kurt (spilles av Pål Rønning) besøker paret, kommer bitterheten på bordet. Med full tyngde.
– Det fine med stykket er at mannen og kvinnen er likeverdige, de er like steike galne, mener Amdam.
– Når du skal hate noen på scenen, er det en fordel at man er glad i den man spiller mot. Vi må stole hundre prosent på hverandre, sier Gudbrandsen.
– Får hodepine
De kaller «Dødsdansen» for kjærlighetshat-dramaet over noen.
– Det går så fort, med raske skift og svingninger. Det er vanskelig å henge med selv. Det er nok grunnen til at skuespillere som liker hverandre, har lyst å jobbe med dette stoffet. Det er så fordømt uforutsigbart og man må hente det dypeste i seg selv, forteller Amdam.
– Vi stopper ofte opp på prøvene for å kunne snu alle steiner. Heldigvis har vi en regissør, Kim Bjarke, som vet hvor vi skal, sier Gudbrandsen.
Hun peker på at Edgar og Alice i bunn og grunn er to dypt ulykkelige mennesker.
– De hadde det nok fint en gang, men er inni en vond spiral, går i de samme sporene, er nede i skyttergravene. Ingen innrømmer feil. Løgnene har tatt over. Kommunikasjonen er den samme, dag etter dag. Men det ligger en stor sorg i bunn.
– Forstår du Alice?
– Jeg forsvarer henne i hvert fall. Men jeg får hodepine av henne også, det er så mye vondt der, forteller Gudbrandsen med et smil.
Fulle hus
Amdam tror ikke at noen kvelder på scenen blir like.
– Jeg må bare kaste meg ut i det og håpe det kommer. Det handler om å bygge et helt liv på en time og 45 minutter, leve det ut hver kveld, og forberede seg så godt at impulsene overtar, sier han.
Billettsalget er godt, mange av forestillingene er allerede utsolgt.
De sammenlikner det å spille på Lille Scene med å gjøre film, der man kan både hviske og skrike.
– Jeg spilte for fulle hus i «Billy Elliot» på Store Scene, som var
utrolig gøy. Da er det fint å kunne følge opp med et kammerspill på den minste scenen og virkelig grave seg ned i teksten, sier Gudbrandsen.
– I «Dødsdansen» får vi jobbe så nært faget. Vi er inne i samme rom som publikum på en annen måte enn på de større scenene, mener Amdam.
Det fine med stykket er at mannen og kvinnen er likeverdige, de er like steike galne. Stig Amdam
Når du skal hate noen på scenen, er det en fordel at man er glad i den man spiller mot. Vi må stole hundre prosent på hverandre. Ragnhild Gudbrandsen
Hoppet av filmrollen
Han har instruert Gudbrandsen på Det Vestnorske Teateret noen ganger, i «Babettes gjestebod» (2018) og «Svar på brev fra Helga» (2019). De har også spilt i flere TV-serier sammen, som «Okkupert» og «Beforeigners». Blant annet.
– Det er klart, når man velger å bo i Bergen, er det vanskeligere å kombinere teater og film. Film er også litt lunefullt. Plutselig er det veldig interesse, plutselig er det veldig stille. Man kan ikke belage seg på at det vil skje, men heller vurdere tilbudene når de kommer, sier Amdam.
Han måtte takke nei til en rolle i en spillefilm for å gjøre «Dødsdansen».
– En fin rolle. Men innspillingen ble flyttet noe uker, den havnet midt i prøvene på DNS. Da var det bare å si nei, takk.
– Det er likevel viktig, ikke minst for DNS, at det produseres film og TV-drama her på Vestlandet, for å beholde de beste skueskjer. spillertalentene i Bergen. Ellers er det lett for dem å flytte til Oslo, mener Amdam.
Gudbrandsen har også noen filmroller på planen, men kan ikke snakke om det.
– Det er veldig kjekt når det Akkurat nå ha jeg mer enn nok med «Dødsdansen». Det er tidløst, nærmest en parterapi, og forteller så mye om liv og død.