Stillferdig film om livet etter selvdrap
DELSE: Dette er en viktig film. Ikke bare for mennesker somlever med sorg, men for oss alle.
FORRIGE FREDAG hadde «The Recovery Channel» kinopremiere. At Sigve Endresens film kommer like etter, er tilfeldig. Samtidig oppleves den som en adekvat forlengelse av Ellen Ugelstads dokumentar. Begge handler om å være pårørende tilmenneskermed psykisk sykdom. «Søstre elsker evig» tar opp situasjonen før og særlig etter et lenge varslet selvdrap.
– Jeg skulle gjerne sett en film der man kommer ut av sorg og depresjon, sier Wilde til venninnen Guri der de sitter ute en sommerdag og spiser brødskiver og prater. Og langt på vei er det den filmen vi får. Til hjelp for Wilde. Og til hjelp for andre i en liknende situasjon. 28 ÅR GAMLEMarin Siem tok sitt eget liv på bursdagen sin, etter år med bipolar lidelse, dyp depresjon, angst og perioder i psykose. Filmenhandler omhvordanWilde, den tre år eldre søsteren, prøver å bearbeide sorg og selvbebreidelse.
På sitt stille og likevel rått humoristiske vis, er dette en oppsiktsvekkende film. Oppsiktsvekkende fordiWilde gjorde en rekke filmopptak av samtalene hun og Marin hadde før Marin tok livet sitt. De gjør sterkt inntrykk. Både fordi man så tydelig ser hvor nær hverandre og glade i hverandre de to var, og fordi samtalene er så åpne, så bunnærlige og intime, uten at jeg som tilskuer føler meg somen kikker. Tvert imot, de inviterer til å reflektere over hvor viktig det er at vi av og til tar slike samtaler. Selv omde vi samtalermed, ikke har et uttalt ønskeomå dø.
WILDES ÅPENHET er oppsiktsvekkende, men den erogså inkluderende og kjennes ikke privat, trass i at den knytter seg spesifikt til hennes opplevelser og erfaringer. Det handler selvsagt om hvordan hun formulerer seg, men ogsåomat hennes personlige erfaringer samtidig har en allmenn karakter. De er dessuten noeman kan relatere til. Enten vi i møtetmed Wildes forsøk på å sette ord på følelsene blir tenkende på hva vi selv ville gjort i samme situasjon, eller om man faktisk har vært i situasjoner der vi etterpå bærer på det nagende spørsmålet om vi kunne gjort noe annerledes.
SELV OM DETTE er en filmder det snakkes mye – med psykolog, med venninner, med pappa Siem – greier Endresen å hente ut skjønnhet der den er å finne. Særlig i noen betakende opptak fra Island, dit Wilde og Guri drar for å ri.
TIL Å VÆRE ENFILMomsykdomog
sorg, er den dessuten oppsiktsvekkende full av rå latter. Wilde har en røffhumor somhun delte medMarin, og somkommer til uttrykk på mange vis gjennom filmen, blant annet videosnutter påmobilen. Det er noe befriende og livsbejaende veddennehumomestring.
litt paradoksalt, ja – men det bidrar også til å tegne et nyansert portrett av hvemMarin var.
Wilde Siem har selv skrevet manus til filmen. Verken hun eller Endresen faller for fristelsen til å hale tiden ut. Den klokker inn på en time og femminutter, og det kjennes helt riktig og veldig presist, slik det oppleves presist at denmunner ut i et både konkret og metaforisk bilde av
Til å være en film om sykdom og sorg, er den dessuten oppsiktsvekkende full av rå latter.