Chat GPT – vår tids «Titanic»?
Vi er så imponert over KIs muligheter at vi ennå ikke øyner begrensningene.
HVORDAN SKAL VI inkorporere kunstig intelligens (KI) i undervisningen? Motsetningen som ligger bak denne debatten, virker uløselig; på den ene siden skal vi ruste våre barn og unge til et liv i et digitalisert samfunn, på den andre skal vi fremme selvstendig og kritisk tenkning.
Den første ambisjonen åpner for å innlemme KI i undervisning og vurdering så fort og så bredt som mulig, mens den andre oppmuntrer til sterk begrensning av hjelpemidler som fritar folk fra å tenke på egen hånd.
SLIK DEBATTEN ER i ferd med å utvikle seg, virker det som om det er den første tilnærmingen som tar over. Osloskolen har rullet ut Chat GPT for alle elever, mens professor Jan-Ove Færstad ved det juridiske fakultet på Universitetet i Bergen uttaler at vi i størst mulig grad bør åpne opp for at studentene kan ta i bruk KI-verktøy i forbindelse med avsluttende vurdering. Vi skal altså ikke gi etter for den frykten som vil forby KI og hindre oss i å henge med i moderne teknologisk utvikling.
Men er ikke denne holdningen også et uttrykk for frykt? Det er frykten for at vi faller av den digitale evolusjonen og blir irrelevante i en automatisert verden. Og kanskje er det samme frykt som den som vil innskrenke tilgangen til KI: Vi vil ikke bli overflødige, enten det er som art eller som institusjon.
Nettopp erkjennelsen av at den teknologiske utviklingen nå går fortere enn den menneskelige, bør få oss til å holde igjen. Jo da, vi skal «greie å utnytte mulighetene for digitalisering», vi skal «sikre at vi utdanner studenter med forståelse av digitalisering», vi skal «tørre å se med nye øyne på læringsmetoder». Men like viktig er det å dyrke den menneskelige virksomhet, å sikre at vi utdanner studenter som kan tenke selv, å tørre å bruke vår egen kunnskap om hva læring er.
DET ER NAIVT Å tro at vi kan øyne nøyaktig hvilke ferdigheter det blir behov for i fremtiden, og dermed legge til side alt annet. Da fonetikere på slutten av 1800tallet laget et beskrivelsesapparat for å forklare lydmønstre i menneskelig språk, kunne de ikke vite at det ville bli anvendt mange år senere for å utvikle talegjenkjenningsteknologi.
Derfor må vi verne om de rommene som lar mennesker utforske ideer for ideenes egen del. Og de mest interessante tankene oppstår først når vi forsøker å formulere dem, skriftlig og sakte, med egne ord.
Dermed er det viktig at vi i enkelte sammenhenger beholder både undervisningsmetoder og eksamensformer som ikke inkluderer kunstig intelligens.
Det er heller ikke slik at en eksamenssituasjon skal være en representasjon av studentens fremtidige arbeidssituasjon, selv om sistnevnte kan innebære fri tilgang til KI: En eksamen er ment til å teste studentens egne ferdigheter, yrkeslivet baserer seg på disse ferdighetene.
SAMTIDIG ER DET klart at vi både kan og må finne en formålstjenlig metode å innlemme KI i undervisningen på. Det er avgjørende viktig at både lærere og studenter får innsikt i hva kunstig intelligens er, og ikke minst, hva det ikke er. Vi kan ikke tvinge et redskap inn i hendene på lærere som ikke vet hva det er for noe.
Vet for eksempel alle lærere at en språkmodell av denne typen, som baserer seg
på maskinlæring av den statistiske sannsynlighet for at visse ord følger etter andre ord, ikke har kunnskap om ords betydning, og dermed ikke kan ha noen innebygget etikk?
Innser de at den vil reprodusere den partiskheten og de underliggende fordommene som måtte eksistere i tekstgrunnlaget den bruker, som vi ikke har tilgang til?
Vet de at modellen først og fremst er trent til å være en god dialogpartner, og ikke til å snakke sant? (Noe som uansett ville vært et umulig krav til en modell som ikke har begrep om betydning).
OG HVA VIL SKJE når flere og flere av tekstene slike modeller trenes på, selv er KIgenererte? Når KI ender opp med å trene seg selv, blir ikke bare tekstenes partiskhet forsterket, men kvaliteten på den genererte teksten går nedover.
Da blir resultatet mindre pålitelig, også fordi spredningen av KI-generert innhold «forurenser» internett slik at datamengden i mindre og mindre grad gjenspeiler virkeligheten.
I tillegg kommer et perspektiv Chat GPT selv løftet frem da jeg spurte den om konsekvensene av at KI trener seg selv: Språklig evolusjon kan stagnere fordi disse modellene prioriterer eksisterende mønstre over ny, språklig utvikling.
Når KI likevel entusiastisk rulles ut ved våre utdanningsinstitusjoner, gir det assosiasjoner til «Titanic», skipet som ikke kunne synke. Vi er så imponert over dens muligheter at vi ennå ikke øyner begrensningene, og hvis vi ikke sørger for nok livbåter til alle, i form av menneskelig tekst og tanke, kan KI ta oss med i dragsuget.
Et eksempel på dette er Israels forsvar, som brukte KI til å velge ut bombemål, og endte opp med å identifisere 100 mål om dagen, i motsetning til 50 mål i året, slik det var da mennesker plukket dem ut.
LIKEVEL ER IKKE svaret å forby KI på alle arenaer. Kunstig intelligens blir allerede brukt, og vil sannsynligvis brukes i økende grad i studentenes fremtidige arbeidshverdag. Vi er forpliktet til å gi dem en utdannelse som er relevant og nyttig.
Hvert fag må finne sin strategi. Vi som underviser i språk og kommunikasjon ved NHH, utarbeider løsninger som skal ivareta både kravet om relevant digital kompetanse og fortsatt selvstendig refleksjon.
Det kan være via skriveoppgaver der deler skal gjøres selv og deler med hjelp av KI. Det kan være muntlige oppgaver der KI er tillatt i forberedelser, men ikke i utførelsen. Det kan være eksamensformer uten tilgang på KI, og eksamensformer der bruk av KI inngår som del av oppgaven og må beskrives av studenten i ettertid.
Noe av det viktigste er imidlertid at studentene må reflektere rundt læringsutbyttene og konsekvensene av bruk av KI.
MEN KI SKAL IKKE være tilgjengelig i alle læringssituasjoner, fordi en fremtid der nye behov dukker opp like raskt som tradisjonelle ferdigheter blir overflødige, tilhører ikke dem som er flinkest å prompte Chat GPT.
Den tilhører dem som har intellektuell fleksibilitet til å skape ferske muligheter av nye sammenhenger. Stilt overfor et mektig verktøy som reduserer alle våre stemmer til én, finner vi vår styrke i vår evne til å være unike.