– Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv
Året før hun ble gravid løp Sunniva Ingemårsen fire halvmaratoner. Da sønnen Lasse kom til verden, ble hun tvangsinnlagt.
– Nei!!! Nei, nei, nei!!!
Sunniva Ingemårsen lå på sofaen og skrek hysterisk.
Det hadde akkurat gått opp for henne at mannen som satt i stomed len i stuen hennes var der for å ta henne med.
Til Sandviken sykehus. Hun skulle tvangsinnlegges.
Lille Lasse
Det var bare en uke siden sønnen Lasse ble født på Haukeland sykehus.
Etter det som hadde føltes som et langt og tungt svangerskap mye kvalme, smerter og bekkenløsning, gikk fødselen raskt.
Fem og en halv time etter at de kom til fødestuen var Sunniva og konen Kjerstin Ingemårsen blitt foreldre.
Lasse ble født 6. juni 2021. Da Sunniva fikk babyen sin på brystet, glemte hun nesten hvor smertefulle de siste timene hadde vært.
Og allerede etter fem minutter klarte hun å amme den vesle gutten.
De fikk en time sammen på rommet før Sunniva ble trillet til operasjonssalen og lagt i narkose.
Hun hadde fått en alvorlig rift i underlivet, og de neste to timene reparerte legene skadene.
– Forsvant mer og mer
På grunn av smertene etter skaden nedentil og bekkenløsningen ble hun stort sett sengeliggende de neste dagene på barselavdelingen.
Hun slet med å sove, og oppførselen hennes ble mer og mer merkelig.
Før fødselen hadde Sunniva fortalt legene på sykehuset at hun i løpet av livet var blitt utsatt for situasjoner hun hadde opplevd som seksuelle overgrep. I ettertid har hun forstått at dette kan ha påvirket det som skjedde etter at Lasse var født.
Sunniva husker hun følte det var noe som skurret, men ikke helt klarte å sette ord på hva det var. Det føltes som en voksende uro inni henne.
Konen merket også at noe ikke var som det skulle. Sunniva var rar og fraværende. Men det var parets første barn, og Kjerstin visste ikke om det var vanlig å bli slik etter en fødsel.
– Det var overveldende. Sunniva forsvant mer og mer, og jeg visste ikke om det bare var bar
selsymptomer eller noe mer alvorlig, sier hun.
Også på barselavdelingen var de bekymret for den nybakte moren. En psykiater ble hentet for å snakke med Sunniva, men vurderte henne som frisk nok til å skrives ut.
Seks dager etter fødselen dro den lille familien hjem.
«Nå rakner det..»
Etter hvert som tiden gikk forsto konen og søsteren til Sunniva som var på besøk, at noe var galt.
En uke etter fødselen opplevde de at Sunniva hadde mistet kontakt med virkeligheten.
Selv husker hun bare små glimt av denne tiden. Søsteren ringte etter hjelp. Kort tid etter kom psykiatriambulansen i Bergen. Sunniva skulle tvangsinnlegges på Sandviken sykehus. Hun hadde fått fødselspsykose, en tilstand som rammer én av tusen kvinner.
Det tok lang tid før Sunniva skjønte hvem som hadde kommet hjem til dem.
Da det gikk opp for henne, begynte hun å skrike.
Sunniva nektet å bli med ambulansepersonellet, men de brukte tid og var tålmodige med henne.
Etter flere timer gikk Sunniva selv ut til den ventende ambulansen og ble kjørt til Sandviken.
– Kan jeg få en klem
Hun ble trillet inn på det hun husker som et lyst rom uten gardiner. Litt som et dårlig motell, beskriver hun.
Hun lå i sengen på rommet da hun opplevde et klart øyeblikk. Hun spurte sykepleieren som overvåket henne hvilken dag det var og hva klokken var.
Det var nøyaktig én uke siden vesle Lasse ble født.
– Nå er sønnen min en uke gammel, og jeg er ikke sammen med ham. Kan jeg få en klem, spurte hun sykepleieren.
I ettertid har hun skjønt at sykepleieren vurderte henne nøye før hun bestemte seg for å gi henne klemmen hun ba om.
For Sunniva betydde den svært mye.
– Det er en av de fineste klemmene jeg noen gang har fått.
Euforisk glad og livredd
De neste dagene trodde Sunniva at hun var med i et spill, en slags sinnssyk realityserie. Hun klarte ikke skille mellom hvem som var pasientene og hvem som var ansatt.
– Det var helt klart en grunn til at jeg var der på tvang. Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv, og var til fare for både meg selv og andre, sier hun i dag, tre år senere.
Mens hun var innlagt vekslet hun mellom å være euforisk glad og å være livredd og oppleve angstanfall.
– Jeg var livredd for at jeg skulle ta mitt eget liv, og på samme tid var jeg kjempeglad. Det var helt spinnvilt!
Hun fikk antipsykotiske medisiner, og etter tre uker ble hun utskrevet fra Sandviken sykehus.
Hun kom hjem, men månedene etter fødselen var tøffe og krevende for den lille familien. Selv om hun gikk på mye medisiner, var Sunniva fortsatt ikke seg selv igjen.
Hun våget ikke være alene, så Kjerstin måtte ta vare på både henne og den lille sønnen deres.
Først etter ni måneder opplevde konen at Sunniva begynte å bli seg selv igjen.
Dinosaurer og traktorer
Om to måneder blir Lasse tre år. Han har lært seg å prate, og liker traktorer og dinosaurer. Han sitter på gulvet og råkjører med en gul bulldoser midt i en haug med Duplo.
I sofaen rett ved lekene sitter Sunniva.
Hun smiler til sønnen, som kryper opp i fanget hennes.
Selv om de fikk en røff start har de bygget et nært og sterkt bånd de siste årene.
Sakte har Sunniva funnet tilbake til den hun var før hun ble syk.
Før hun ble gravid var hun en ivrig løper, og løp fire halvmaratoner året før.
Treningen ga henne glede og
energi, og på tunge dager kunne hun ta en joggetur for å komme seg opp fra grøften.
Høsten 2021 begynte hun å trene igjen, men det gikk trått. Først da hun hørte BT-podkasten «Knut løper» fikk hun motivasjonen hun trengte for å virkelig komme i gang med treningen igjen.
– Jeg tenkte at hvis Knut klarer å løpe halvmaraton, så klarer hvert fall jeg det. Jeg er jo mye bedre trent enn ham.
Hun startet løpegruppen «Run for Palestine» for å gi løpingen enda mer mening.
Og de neste månedene løp hun stadig oftere og lengre.
Treningsturene ble terapi for småbarnsmoren.
Hun meldte seg på halvmaraton i Bergen City Marathon, men det var én utfordring. Løypen til BCM går forbi Sandviken sykehus. Da måtte hun også løpe der.
– Det går som oftest bra, og angsten er mildere nå, sier hun. – Hva er du redd for?
– Å se Sandviken sykehus trigger mange gamle følelser.
– Jeg er redd for å få en ny psykose og havne på Sandviken igjen. Å kare seg tilbake til livet etter en psykose krever enormt mye arbeid. Jeg vil aldri måtte gjøre det på ny.