Herlig hjemmealenefest med kidsa
ANMELDELSE: Her var det ikke bare foreldrene som fikk sug i magen.
Hvem: Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester / Risto Joost, dirigent / Ragnhild Hemsing, fiolin
Hva: Verk av Eino Tamberg, Philip Glass og Johannes Brahms
Hvor: Grieghallen
Når: Torsdag 25. april
MENS BERGEN Filharmoniske Orkester (BFO) er på tysklandsturné, har kidsa i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester (BFUng) Grieghallen for seg selv. Torsdagskonserten deres var godt besøkt, og det var slett ikke bare utøvernes slekt og venner somsatt i salen.
Allerede i den korte åpningsfanfaren av Eino Tamberg viste orkesteret hvorfor de er Norges mest ettertraktede møtested for aspirerende orkestermusikere mellom 15 og 25 år. Her var det åpenbart at nivået er skyhøyt.
IKKE BARE er BFUng blitt så gode at de trekker et helt vanlig – og ytterst begeistret – publikum. De får også med seg solister i toppklasse. Denne gangen var det årets festspillmusiker, Ragnhild Hemsing, somspilte PhilipGlass’ fiolinkonsert nr. 1. Det er et svært modig valg av repertoar.
Glass’ minimalistiske, repetitive musikk høres ofte enkel ut. Nettopp derfor kan den være vanskelig å fremføre. De lange linjenemed små variasjoner krever at ensemblet er godt samkjørt og bevisst på hvordan de vil høres ut somfellesskap. Dersom noen av musikerne stikker ut – enten på grunn av for store individuelle variasjoner i spillet eller fordi de gjør feil – høres detmed en gang, og forstyrrer det enhetlige uttrykket som skaper den typiske, suggererende Glassstemningen.
SAMTIDIG MÅ en våge å skape en interessant klang, og gi demonotone strekkene en kjerne som gjør demverdt å lytte til. Ikke rart orkestermusikerne så litt spente ut. Selv ble jeg også nesten uutholdelig nervøs, særlig på slagverkernes vegne. De mange små taktskiftene i dette verket er ikke for pyser.
De gangene det ikke var helt presist, skyldtes det utvilsomt nerver. Detmanglet nemlig ikke på ferdighetene hos noen av utøverne. Derfor skulle jeg ønske de var litt mindre forsiktige og ga mer av seg selv. Også hos Glass går det an å vise temperament, så en er sammen omdet.
Men det tar tid å bygge opp trygghet i konsertsituasjoner. Nettopp av den grunn er det så viktig at BFUng får være en del av Harmonien-familien og spille store konserter i Grieghallen – for å opparbeide seg erfaringen og selvtilliten somtrengs i den videre karrieren.
KANSKJE VAR det også dirigent Risto Joost som ville ha Glass såpass skjørt og vart. Han burde imidlertid jobbet mermedbalansen mellom orkesteret og solisten, for iblant hørtesHemsing for dårlig. Men for det meste fikk hun vist hun at hun definitivt er i form til det forestående konsertmaratonet sitt under Festspillene, idet hun fikk de mange brutte akkordene i solostemmen til både å buldre og skinne.
Til hjemme-alene-fest å være, var dette prydelig. Da jeg spilte fiolin i forgjengeren til BFUng på slutten av nittitallet, pleide venninnenmin og jeg å spille bondesjakk på notestativet og sende lange blikk til celloguttene så snart dirigenten snudde ryggen
I dag råder åpenbart en helt annen disiplin i rekkene – uten at det ser ut som om gjengen har det mindre gøy av den grunn.
DA DE ETTER pausen satte i gang med Johannes Brahms’ førstesymfoni, lød det igjen litt flinkt og tilbakeholdent. Men utover i verket skjedde det noe. Musikerne spilte seg varme og slapp seg stadigmer løs. I de heftige pizzilenge catoene i innledningen til sistesatsen kjente jeg pulsen stige, og hele satsen lød etterhvert så vidunderlig tett og ladet at jeg skulle gittmye for å være 17 år og spille i ungdomsorkester igjen. Her brukte strykerne virkelig hele buen og hele hjertet.
I det mest kjente temaet – det somminnerom «Ode til gleden» fra Beethovens niende symfoni – lød det hele så tjukt og deilig og breddfullt av følelse at det ikke bare var foreldre og besteforeldre somfikk sug i magen. For der pustet BFUngmoder-orkesteret i nakken.
De mange små taktskiftene i dette verket er ikke for pyser.